En papirtiger?

Samhandlingsreformen mangler imidlertid effektive virkemidler, og den har foreløpig ikke gitt ønsket resultat. Det er grunnlag for å hevde at noen ting til og med har blitt forverret gjennom samhandlingsreformen.

Reinnleggelser

Et av de konkrete virkemidlene som ble satt i verk er betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. Betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter virket! Kommunene tar imot pasientene raskere og sykehusene skriver ut pasientene raskere. Liggetiden på sykehus minker. Baksiden av denne medaljen er en kraftig økning i antallet reinn­leggelser innen 30 dager etter utskriv­else. Mange reinnleggelser er riktige og uunngåelige. Men en del er bivirkninger av reformen. Det fører til mer transport og et mer oppstykket sykdoms­forløp for pasientene. Stikk i strid med reformens intensjon. Det siste året kan det imidlertid se ut som at trenden har snudd litt. Kommunene er ikke like raske til å ta imot pasientene, og antallet reinnleggelser har gått litt ned. En viktig grunn er at kommunene ikke har bygget opp sitt medisinske tilbud tilstrekkelig til å håndtere et økt antall alvorlig syke pasienter ute i kommunen.

Manglende styrking av legetjenesten i kommunen

St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen Rett behandling – på rett sted – til rett tid beskriver en rekke virkemidler for å styrke tilbudet i ­kommunen, blant annet en kraftig økning i antall fastleger. Anbefalingene om styrking av legetjenesten i kommun­- ene er ikke gjennomført, men økte forventninger og nye arbeidsoppgaver har vi likevel fått. Tid hos fastlegen oppleves som et knapphetsgode fra både pasienter og samarbeidspartnere. Kommunal medfinansiering ble innført for å gi kommunen et insentiv for å styrke både forebyggende aktivitet, diagnostikk og behandling i kommunen. Når denne ble fjernet er det er ingen økonomiske insentiver for kommunen til å bygge opp nødvendig medisinsk kompetanse og kapasitet. Det er behov for å utvikle slike virkemidler. Disse virkemidlene må ikke hindre befolkningens tilgang til nødvendig spesialisthelsetjeneste, men sikre god tilgjeng­elighet og behandling på rett sted til rett tid slik meldingen ­ønsker.

En papirtiger

Samhandlingsreformen har ført til mange nye avtaler mellom sykehusene og kommunene. Vi har også fått en rekke nye samarbeidsutvalg. Legene i kommunehelsetjenesten har i svært liten grad vært involvert i arbeidet med avtalene og i samarbeidsorganene, og disse oppleves som lite relevante i klinisk hverdag. Vi har ikke fått verktøy som sørger for en riktig fordeling av oppgaver og ressurser til de ulike nivåene i helsetjenesten. Vi mangler fortsatt både teknologi og tid til direkte samarbeid mellom lege i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Begge parter opplever det vanskelig å få kontakt på telefon, og sikker elektronisk kommunikasjon er ikke skikkelig utviklet. Dette fører til dårlig informasjonsflyt og ekstraarbeid og frustrasjon.

Nye tilbud i kommunen

Kommunene har bygget opp kommunale øyeblikkelig hjelp døgntilbud (KAD). Disse er svært ulike både i størrelse, bemanning og organisering. Det finnes eksempler på velfungerende KADenheter for eksempel i Østfold. Det er et allmennmedisinsk tilbud med god bemanning og en avklart pasientgruppe. De tester også ut en modell der pasienter får en diagnostisk poliklinisk avklaring i spesialisthelsetjenesten før de legges inn i KAD. På denne måten reduserer de risikoen for at nødvendig hjelp i spesialisthelsetjenesten blir forsinket på grunn av KAD. Det har også blitt bygget opp et ­omfattende tilbud av korttidsplasser på sykehjemmene for å ta imot de utskrivningsklare pasientene. Mange pasienter opplever at de har korttidsopphold både før og etter innleggelse på sykehus.

Faktisk og praktisk samarbeid

Vi trenger mer direkte samarbeid ­mellom fastlege og behandlende lege på sykehuset. Begge parter må ha tid til samarbeid, og det må legges teknisk til rette for en digital dialog. I tillegg må det etableres faglige arenaer for diskusjon av riktig oppgavefordeling mellom nivåene, og en struktur som sørger for at finansieringen understøtter ønsket oppgavefordeling. I dag er forvent­ningene større enn ressursene i begge nivåer. Det skaper grobunn for svarteperspill og splittelse heller enn samarbeid. Som kolleger og profesjonsutøv­ere må vi aktivt kjempe mot å bli brukt i slik spill. •