FASTLEGEN

Man skal ikke se bort fra at om vi ble garantert, at om vi overlot visse prosedyrer til andre faggrupper, førte til at vi selv fikk mer tid til å være ved pasientens side, så ville forslagene mest sannsynlig ikke møtt særlig motstand. Problemet oppstår når man merker at andre skal overta våre tradisjonelle oppgaver, for at vi skal utføre et arbeid som skaper større avstand til pasientsengen, og som ligger nærmere sekretæroppgaver enn noe annet. Det er derfor både underlig og litt leit å lese seg igjennom kommentarene fra undersøkelsen angående samarbeid mellom sykehuslegen og primærlegen, hvor det i stor grad kommenteres på at de opplever å ha blitt sykehuslegens sekretær.

Så er dette riktig vei å gå? Er det vi som enkeltindivider som er skyld i en slik utvikling eller er det selve sykehussystemet med sitt finansierings­system som legger opp til dette? ­Pasientens helsetjeneste, en helhetlig helsetjeneste- mange fine ord, men vi har et stykke igjen å gå.

Jevnt over synes legene i primær­helsetjenesten å være relativt fornøyd med forholdet til «sine» sykehus, men enkelte blir litt oppgitt av akuttinn­leggelsessituasjonen. I stor grad dreier dette seg om at de som faktisk ringer inn for å melde om at en pasient er på vei, opplever at vakthavende kan være vanskelig å få tak i. Når de endelig kommer i gjennom, til forhåpentligvis riktig vakthavende, møter de til tider motstand til den potensielle innlegg­elsen. De synes det kan være krevende å bli etterprøvd av betraktelig yngre og mindre erfarne kollegaer, som på sin side er «instruert» i å forsøke å redusere antall innleggelser til et minimum, blant annet grunnet kapasitetsutfordringene ved avdelingene. Noen avdelinger som primærlegen frem­hevet som mest utfordrende å forholde seg til var nevrologen, nevrokirurgen og psykiatrien. Jeg har ikke tenkt å ta stilling til mulige årsaker for at disse avdelingene blant annet holder igjen i forhold til innleggelser, men det er i alle fall ingen grunn for oss som til­hører andre spesialiteter å tro at vi ikke har et forbedringspotensial i forhold til vår håndtering av henvendelser fra primærhelsetjenesten. Flere spesifikke avdelinger ble nevnt i undersøkelsen. Det jeg tenker som først og fremst vil kunne være et skritt i riktig retning, som ikke koster noe, og som faktisk er avhengig av hver og en av oss, er hvordan vi kommuniserer med hverandre i telefonen. Jeg har selv vært i begge ender, og vet at der er det litt å hente. Vi bør oftere minne oss selv om at vi er kollegaer med styrker og svakheter som vi i fellesskap må bruke til det beste for pasienten.

Jevnt over synes legene i primærhelsetjenesten å være relativt fornøyd med forholdet til «sine» sykehus, men enkelte blir litt oppgitt av akuttinnlegg­elsessituasjonen.

Samhandlingsreformen, KAD-sengene og PKO- fungerer dette optimalt? Nei – sier flere av legene i undersøkelsen, og det mener jeg at vi i spesialisthelsetjenesten kan si oss enige i.

Man startet innføring av Samhandlingsreformen 1. januar 2012. Inten­sjonen var og er god, men selve samarbeidet mellom kommunen og spesialist- helsetjenesten er fremdeles ikke optimalt. I den senere tid har man lest om at antall reinnleggelser går opp, KAD- senger ikke benyttes, og at samarbeidsavtalene mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten ikke er særlig effektive. Noen mener blant annet at en forenkling av avtalene ville hjulpet, men ikke minst IKT-systemene løftes opp som en faktor som vanskeliggjør samhandlingen. Helsedirektoratet fikk i februar 2013 i oppdrag å utrede hvordan målene i Meld. St. 9 (2012-2013) «En innbygger- en journal» kunne realiseres. I januar 2016 ble anbefalingen levert til HOD. Dels fritt sitert, «Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse sin innstilling til HOD er at en felles, nasjonal løsning for klinisk dokumentasjon, prosesstøtte og pasient-/bruker­- administrasjon for helse og omsorgstjenesten bør være målbildet og ut­viklingsretning for realisering av målene i En innbygger- en journal. En felles, nasjonal løsning for kommunale helse- og omsorgstjenester bør være startpunktet for utviklingsretningen. Spesialisthelsetjenesten skal aktivt delta i utviklingen og tilpasse seg krav som styrker samhandlingen.» Arbeidet ble utført i perioden mars 2014- desember 2015, med tidlig etablering av styringsgruppe med topplederrepresentasjon fra RHFene, kommunesektoren, Norsk helsenett, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og utvalgte pasient- og brukerorganisasjoner. Styringsgruppen har vært ledet av Adm.dir Helse Vest RHF, Herlof Nilssen. Det er nå startet opp et forprosjekt med Nasjonalt e-helsestyre som styringsgruppe for prosjektet, hvor Ivar Halvorsen representerer fastlegene. Lykkes man, vil det kunne være med på å forbedre samhandlingen. Det vil føre til at kommunikasjonen mellom primærhelsetjen­esten og spesialisthelsetjenesten vil kunne flyte bedre, og at det forhåpentligvis vil kunne redusere forsinkelsene i viktig informasjon mellom partene for videre behandling av pasienten.

Kommunalt akutt døgntilbud (KAD) var tenkt til å være med på å redusere antall innleggelser i spesialisthelsetjen­esten spesielt for de eldre pasientene, men foreløpig har ikke ordningen vist seg å ha merkbar betydning for presset inn i sykehusene. Alle kommunene måtte fra 1.januar 2016 ha etablert KAD enten solo eller sammen med andre nabokommuner. Av 428 ­kommuner i Norge søkte 361 kommuner om tilskudd fra 2012- juni 2015. En analyse utført av UiO finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet v/ Akuttutvalget, viser at innføring av KAD har ført til en innleggelsesnedgang i sykehus på knapt 2 % for pasienter over 80 år. Kan man mene at det er tilstrekkelig, og/eller ser man for seg at prosentandelen vil øke? Det var og er hovedsakelig også tenkt at spesialister i allmenn­medisin skulle ha ansvar for behandling av pasienter innlagt KAD, men i det siste har det dukket opp ut­lysninger hvor man søker etter spesialister i indre­medisin, og da kan man vel kanskje lure på om det er hensiktsmessig med et slikt kommunalt tilbud. Spørsmålet er om ­kommunene er klar til å ta på seg oppgaven samt stille med de ressursene som kreves for å forvalte dette på en tilfredsstillende måte, og som samfunnet er tjent med på lang sikt.

Praksiskonsulentordningen ( PKO ). Her er det litt varierende resultat i forhold til hvordan ordningen fungerer, men det totale bildet viser at det er et ønske om en godt fungerende samarbeids- og konfererings­arena også utenom akutthenvisningsprosessen. Legeforeningen har en veileder for praksiskonsulentordningen fra 2014, som kan være verdt å lese seg igjennom. Så skal vi som leger i spesialisthelsetjenesten ­benytte legene ute i kommunene som våre nye sekretærer ved at vi dikterer hvilke nye blodprøver som skal tas, hvilke nye avdelinger eller undersøkelser som fastlegen bør henvise pasienten til, mens pasienten til tider fremdeles er innlagt, men «ferdig behandlet» i sykehuset? Er det nye måter å organisere tjenesten på, også finansielt, som gjør at vi i sykehuset kunne sørget for en bedre og mer helhetlig pasientutredning mens pasienten allikevel er innlagt? Da kunne kanskje pasientene og pårørende sluppet belastningen med å bli kastet frem og tilbake mellom nivåene i helsetjenesten, av og til uten at de en gang vet hvem som tar ansvar for å sørge for kontrolltimen.

For å oppnå en innbyggeropplevd helhetlig helse­tjeneste/ pasientens helsetjeneste må vi få samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten til å fungere bedre i tiden fremover. RHFene og kommun­ene må ha økt fokus på samhandling i kommende innovasjon- og strategiplaner. Personlig mener jeg at spesialisthelsetjenesten, herunder RHFene, må ta på seg et større ansvar for å få det i havn, da spesialist­helsetjenesten innehar utbredt kompetanse. Det vil nok allikevel vanskelig la seg gjøre uten ekstra ressurser til, samt en betydelig innsatsvilje fra, både RHFene og kommunene. Utfra undersøkelsen, synes det i alle fall ikke å stå på viljen til legene. •