Hva med akademiet i det store spillet?

Det er mange som har uklare oppfatninger om hva akademi er og hvilken betydning det har. Enkelte synes at det er et interesse for universitetsfolk som driver med merkelige ting som Glukose-6-fosfatdehydrogenase eller kveling av rotter. Aktiviteter som i festtaler blir nevnt som meget viktig, men som ingen egentlig ser noen sammenheng med i det daglige kliniske liv. Et naturlig spørsmål fra dette ståsted burde være: Trenger vi akademi? Og hva kan akademiet tilby i en samhandling?

Av Anne-Karin Rime
Leder av Overlegeforeningen

Ordet akademi stammer fra Platon (387 f. kr.) som sammen med andre lærde diskuterte ulike ting under vandringer i en park i Athen som var viet halvguden Akademos. Akademi ble beskrivelsen på den aktiviteten som kom på plass på disse vandringene. Det var en metode som hadde til hensikt å få menneskeheten til å skjønne mer av omverdenen. Metoden var lik uansett om temaet var eksempelvis medisin, astrologi eller fysikk.

De sentrale momentene var å: a/ lytte på andre argumenter, b/ kritisk diskusjon og c/ skille sak fra person.

Alle som var innblandet aksepterte dette som den beste metoden for å lære, og for å skjønne mer. OG – Det er sånn det fortsatt er i dag!! Kan dette ha noen betydning i den moderne raske verden?

Akademi med sine definerte mom­enter kan drives av alle. Forskning er hovedsakelig en organisert mental trening i denne tilnærmingsmåten. Dette uansett om man driver med ­merkelige biokjemiske substanser eller dyreforsøk. Akademi trengs ikke bare i forskning men egentlig mest for å øke nøyaktigheten i kliniske vurderinger. Siden forskning er mest en fokusert spesialtrening av den akademisk tilnærmingsmåten, så har en lege med forskningsbakgrunn bedre forutset­ninger til å yte høy klinisk kvalitet. En gruppe av leger som har dette etiske grunnlag blir sammen mest mulig oppe­- gående. Utfordringen er å akseptere dette grunnlaget som det beste og å få det på plass.

Det er litt merkelig at akademi møter motstand når demokrati i vår del av verden betraktes som en selvfølge. Det finnes andre alternativer enn demokrati til å styre et land. Vi er overbevist om at demokrati med det frie ord, åpen diskusjon, og der opposisjon er like viktig som å ha makt, er pilarer for å få et godt samfunn. Hvorfor møter utøv­else av akademi motstand, når det omtrent bygger på de samme føringer?

Menneskene er flokkdyr. Vi imiterer våre kolleger og blir en gjeng. Medisin er hierarkisk styrt der de med høyest stilling og lengst erfaring har størst påvirkning i hverdagen. Disse to faktor­ene kan sammen lett lede til ulike «sannheter» i ulike flokker. «Sannheter» definert av enkeltper­soner blir lett utdatert og blir ofte f­orskjellig på forskjellige steder.

Dette er langt fra demokrati eller i dette tilfelle – akademi. Føringene leder ikke sjelden til ulik helsetjeneste med risiko for dårlig kvalitet men også risiko for å påføre skade. Akademiet har som oppgave å ut­fordre «sannheter», også sine egne, som er allment aksepterte og pris- ­belønte. I 1949 fikk Antonio Egas ­Moniz Nobelprisen i medisin for ­lobotomi. I årene 1947 – 1957 ble det i Norge utført til sammen over 2500 slike inngrep. Denne perioden og disse pasientene hadde vært tjent med en akseptert plass for akademisk tilnærming i den kliniske hverdagen. I den informasjons tid vi lever i, der alle raskt kan få rede på det meste, så kan man fundere på om akademi trengs? Det vil si om «sannhetene» fortsatt er ulik før pasientene i Norge?

Figuren viser som eksempel åre­knuteoperasjoner pr år og 100 000 innbygger. Det er sirka 250 % forskjell mellom boområdene som opererer mest respektive minst. Kommentaren fra kilden1 er: «Relativt stor variasjon som kan skyldes flytende indikasjonsstilling, mangel på retningslinjer og ulik bruk av nyere teknikker. Omfanget varierer også innad i boområdene i de tre observasjonsårene.» Dessverre finnes liknende forskjeller i alle kliniske fag mellom ulike geografier i landet. Forskjeller finnes også lokalt – i hele landet ex: I Sogn og Fjordane, over en 4-årsperiode (2008 – 2012), er det 480 % forskjell i antall tonsillectomier mellom kommunene med lavest og høyeste operasjonsfrekvens. 2Med en slik virkelighet kan turer i Akademos’ park anbefales som en del i en samhandling, der tilnærmingsmåten er: a/lytte på andre argumenter, b/ kritisk diskusjon og c/ skille sak fra person? Kan spesialtrening i denne attityden ha et verdi for den kliniske hverdagen?

Man skulle kunne tro at generelle retningslinjer og anbefalinger er en alternativ løsning til individ- og gruppe- basert akademisk tilnærmingsmåte.

Vurderingen og anbefalingen av Prostata Spesifikt Antigen (PSA) er at det ikke skal benyttes som screening hos friske menn, fordi det vil føre til overdiagnostikk og overbehandling. I 2011 hadde 45 % av alle menn over 40 år i Norge tatt prøven og andelen er sikkert høyere nå.2

Siden det er mangel på akademisk tilnærming så finnes det en risiko at før tross av gode produksjonstall så kan produksjonen være skadelig!!

Det finnes meninger om at den største utfordringen for medisinen av i dag er å bekjempe pandemien av iatrogent påført lidelse.3 I følge Professor Peter C. Gøtzsche som er leder av the Nordic Cochrane Centre, Rigshospitalet, ­København er medisinbruk den tredje hyppigste dødsårsaken.4

Er det derved kun mer penger og senger som trengs for å få en bedre helsetjen­este?? Er det kun produksjonstall som er et godt speil av helsetjenestens ytelse? Det virker som vi lever i en tid der alle fag i landet og internasjonalt egentlig har et stort behov for akademisk tilnærming, for å håndtere og være en motvekt til de ulike krefter som påvirker valg i helsetjenesten. Spørsmålet er om de med styrings­muligheter i praksis har tatt seg av dette behovet som noe viktig, ved siden av festtalene?? Eller, er akademiet et hår i suppa?

Det er nå klart at man blir autorisert lege i Norge etter grunnutdannelsen. Turnustjeneste er ikke lenger plikt. Det pågår ulike diskusjoner om spesialistutdannelsen. Alle fag har et felles tema: legene skal tidligere ut i produksjon. Helsefabrikkene trenger sine arbeider. Det betyr at noe må bort. Hvorfor ikke fjerne og minske betydningen av aktiviteter som er til «lite nytte» for pasienten som å gjøre forsøk på Glukose-6-fosfatdehydrogenase??

I et fokusert produksjons miljø er ikke diskusjoner eller trening i spørsmålet «hvorfor» av verdi. Det forstyrrer og stjeler tid. Viktig er: Hvor mange har vært på poliklinikken? Hvor mange har blitt operert? Hva koster det?

Håndteringen av spørsmålet «hvorfor» er kjernen i en temperaturmåling av om et miljø er akademisk eller ikke. På arbeidsplassen kan «hvorfor» bli håndtert som noe som forstyrrer det som egentlig skal gjøres (produksjon), eller være velkomment som en sikring av kvalitet og utvikling. Akademi bør finnes overalt. Det er til for alle, ikke bare på universitetene. Det er på tide med en generell «Hvorfor-revolusjon» innen medisinen.

Hvis nyttige, langvarig produktive arbeidere i en helsefabrikk er det som egentlig trengs, så burde grunnutdannelsen kortes ned radikalt. Det kan la seg gjøre siden dette prinsippet er på plass i Russland, og raskt utdannede «assistant medical officers» har i Afrika like gode resultater ved operasjoner innen gynekologi som spesialister.5

I universitetsverdenen synes vi at det i tillegg til forberedelse til yrkes­praksis er behov for trening av andre verdier som ikke bidrar til tall som kan måles i form av produksjon. Dette kan ses i form av akademiske oppgaver som en del av grunnutdannelsen. Ved det universitet som jeg representerer, har man ved en nylig gjennomgang av medisinerstudiet foreslått vitenskap­elig kompetanse som et langsgående tema gjennom alle seks år. Universitet­ene ønsker å tilføre en akademisk tilnærming. Det må jo ikke være sånn at det kartet som finnes innen universitetsverden ikke stemmer med det ­kliniske terrenget. Det vil si at akademi bør være forenlig med den helsetjen­esten som ytes, og bør være en viktig faktor i det kraftfelt av ulike påvirkningsfaktorer som fører til beslutninger om helsetjenesten. Mitt inntrykk er dessverre at de leger som er ambisiøse og ønsker å påvirke helsetjenesten, hekter seg i første omgang på organisatorisk administrasjon eller går arm-i-arm med kommersielle krefter. Akademisk merittering virker av en merkelig grunn ikke å føre til åpne dører til påvirkning av helseaktiviteter. En ­helsetjeneste uten innebygget kritisk granskning trenger ikke overraskende masse penger.

Det akademiske prinsippet må ­nødvendigvis være viktig hvis legene skal ha noe å si i ulike typer av samhandling. Det er der vi har vår plattform. Vi bør ha holdningen uten at vi må. Vi bør ha holdningen fordi vi vil. Vi bør ha holdningen for å ha en bra og trivelig jobb. Vi bør ha holdningen uten å ha et firma bak oss. Vi bør ha holdningen for å nå en god samhandling. Vi bør ha holdningen for kunne tilby våre pasienter en høy kvalitet på helsetjenesten.

Akademiet bør ha en avgjørende rolle i det store samhandlings spillet!! •

  1. http://www.helse-nord.no/skde/helseatlas/
  2. https://statistikk.samhandlingsbarometeret.no/webview/
  3. Des Spence: Bad medicine: modern medicine. BMJ 2012;344:e2346
  4. Peter C: Gøtzsche: Deadly medicines and organised crime. How big pharma has corrupted health­care. Radcliffe Publishing, St Mark’s House, Shepherdess Walk, London, N17LH, United Kingdom
  5. Pereira C, Bugalho A, Bergström S, Vaz F, Coitro M. A comparative study of caesarean deliveries by assistant medical officers and obstetricians in Mozambique. Brit J Obst Gyn 1996; 103: 508 – 512