«Hvor ble det av avtalespesialistene i samhandlingsreformen?»
Da samhandlingsreformens tanker og ideer ble presentert av daværende helseminister, var det mange i våre rekker som så for seg at reformen ville bane vei for et betydelig økt innslag av praktiserende avtalespesialister i en desentralisert og modernisert spesialisthelsetjeneste utenfor sykehus over det ganske land.
Av Sverre Dølvik, leder i Praktiserende spesialisters landsforening
Da reformen så dagens lys måtte vi til vår forundring lese til øyet ble stort og vått, og lete med lys og lykte, etter noen ord om avtalespesialistene. Så det virket ikke som avtalespesialistordningen var tiltenkt en særlig vesentlig rolle i reformen. Dette inntrykket sementerte seg også etter hvert som den helsepolitiske diskusjonen utspant seg i kjølvannet av at reformen var lansert.
Det har likevel skjedd mye med avtalespesialistordningen de senere årene, men det oppleves som om dette for det meste har skjedd på tross av, og ikke på grunn av samhandlingsreformen. De senere årene har de regionale planene for avtalepraksis i helseregionene blitt fornyet, det er blitt inngåttnye rammeavtaler og vi har fått et nærere samarbeid med HF og primærhelsetjeneste. Det er også satt i gang ulike utviklingstiltak, herunder arbeid med å utvikle finansieringsordningen, arbeid med å forberede innføring av vurderingskompetanse og rettighetstildeling i avtalepraksis samt pilotering av ordningen med LIS-kandidater i avtalepraksis og innlemming i ordningen med pakkeforløp.
I regjeringserklæringen fra 2013 var videreutvikling av avtalespesialistordningen, med økt bruk av avtalespesialister, flere hjemler, bedre finansieringsordning, implementering av nye behandlingsformer og undersøkelsesmetoder i avtalepraksis, tydelig uttalte mål fra den nye helseministeren.
Det ble som en konsekvens av dette startet opp en dialogprosess mellom helsemyndighetene og Legeforeningen med sikte på å legge forholdene til rette for at målene skulle kunne nås.
Samtalene og diskusjonene tok tid, lang tid. Det skyldtes at det eksisterte nokså ulike oppfatninger hos partene om hva som ville være den riktige veien frem til målet, nemlig en modernisering og videreutvikling av avtalespesialistordningen. Møtene ble mange og lange, ordskiftene ofte friske. Men det var hele tiden en dynamikk i samtalene som brakte prosessen fremover.
Våren 2015 var partene kommet så langt at de kunne samle seg om et omforent sluttdokument, og en felles pressemelding om dette ble sendt ut.
Sluttdokumentet skulle så igjen danne grunnlaget for forhandlinger om en ny Rammeavtale for avtalepraksis. Disse forhandlingene, som ble ført mellom RHFene og Legeforeningen, ble gjen-nomført i løpet av høsten 2015, og endte opp med signering av ny rammevtale i begynnelsen av november.
Den nye rammeavtalen inneholder alle de elementene som Legeforeningen og helsemyndighetene anser som nødvendige forutsetninger for en videre utvikling og modernisering av avtalepraksisordningen. Avtalen klargjør partenes rettigheter og plikter. Den ivaretar legenes trygghet for forutsigbarhet i praksis, såvel med hensyn til tidshorisont for virksomhetene, som for investeringer og ansettelser.
Et nytt og viktig kapittel i ramme- avtalen omhandler samarbeid mellom avtalespesialistene og Helseforetakene. Det skal inngås gjensidige samarbeidsavtaler mellom de ulike gruppene av spesiali-teter i sykehusområdene og HFene. Dette skal være avtaler mellom likeverdige parter, der den ene parten ikke skal kunne diktere hva den andre skal påta seg av oppgaver og plikter.
Legeforeningen har i samarbeid med RHFene utarbeidet en mal for hvordan slike avtaler kan ut-formes. Det er også laget en veileder for selve arbeidet med avtalene. I midten av mars 2016 hadde partene som hadde deltatt i dialogprosessen, rammeavtaleforhandlingene, og forhandlingene om samarbeidsavtalene, et avsluttende møte i departemenet med helseministeren og den helsepolitiske ledelsen for øvrig. Partene ga uttrykk for stor tilfredshet med det arbeidet som var utført. Det ble fra samtlige hold uttalt at forholdene nå ligger tilrette for en videre utbygging av avtalespesialistordningen med sikte på opprettelse av flere hjemler, legge til rette for at flere behandlingsmetoder og undersøkelsemetoder skal kunne utføres i avtalepraksis, videre utbredelse av LIS i avtalepraksis, og gjennomføring av pilotering med innføring av vurderingskompetanse og rettighetstildeling.
Fra Legeforeningens og PSLs side kan vi vel oppsummere slik: Jobben er gjort, grunnlaget lagt. Nå gjenstår å se hva som faktisk skjer fremover. •