Felles spørreundersøkelse AF og Of:

Hvordan opplever fastlegen samarbeidet med sykehusene?
– LESS IS MORE

Dette er noen tolkninger og refleksjoner fra Allmennlegeforeningen basert på undersøkelsen med kommentarer og våre egne erfaringer i styret. Undersøkelsen viser meget interessante funn, og det er tydelig at fastlegene opplever et mer velfungerende og bedre samarbeid om pasientene ved mindre sykehus sammenliknet med store sykehus. Mange fastleger opplever at samarbeidet ved innleggelser fungerer best når de kan konferere med overlegenivå direkte.

Av Tom Ole Øren, nestleder, Allmennlegeforeningen

Spørreundersøkelsen ble først omtalt i Overlegen 1-2016.

Flere fastleger påpeker at det er store variasjoner vedrørende samarbeidet med de forskjellige sykehusene. Det er store variasjoner innad på samme sykehus mellom forskjellige klinikker, men også forskjellige rutiner mellom avdelingene innen samme klinikk. Mye av samarbeidet oppleves som personavhengig, og dette favoriserer trolig mindre sykehus hvor kollegaene kjenner hverandre, og hvor de opplever mindre sub-spesialisering. Flere tror en prosess med noe gjensidig hospitering vil bedre samarbeidet. Mange etterlyser flere systematiske samarbeidsmøter og arenaer mellom 1.- og 2. linjetjenesten og flere er fornøyd med bidraget fra PKO (praksiskonsulentordningen). Mange kollegaer er meget frustrerte over økende «sekretær-oppgaver» som overføres til fastlegene oppsummert i epikrisene. Dette gjelder sykemeldinger, resepter, henvisninger til videre billeddiagnostikk, Rtg. CT, MR. Dette mener mange fører til unødvendige forsinkelser (doctors delay!) for pasientene i den videre utredningen. Epikriser går ikke alltid som en henvisning til andre avdelinger på samme sykehus, men pasientene må påny «innom fastlegen». Det er uklart hvilke beskjeder pasientene har fått i «utskrivelsesprosessen». Dette gjelder spesielt for de eldre pasientene hvor mange har flere og alvorlige diagnoser. Vi må bruke denne spørreundersøkelsen konstruktivt slik at samarbeidet mellom fastlegene og sykehuslegene blir bedre, men fastlegen må også forberede innleggelser på en god faglig måte og skrive gode henvisninger.

Figur 3: Viser at få fastleger jobber i solopraksis. Dette er ønsket ut i fra kvalitetshensyn.

Figur 5: Det varierer relativt mye når det gjelder rutiner ved innleggelse. De fleste sykehus praktiserer at fastlegen skal konferere med sykehuskollegaer før eventuelt en innleggelse. Det kan være vanskelig å få tak i «riktig» sykehusspesialist. Ved uklare og flere problemstillinger blir det vanskelig å vite hvilken spesialist de skal rådføre seg med. Noen påpeker at det ofte er en tidkrevende prosess, og trolig blir en del pasienter innlagt direkte uten konferering på forhånd. Mangelen på «generalistkompetansen» på sykehusene er flere allmennleger frustrerte over. De må ofte ringe/konferere med flere spesialister (spesielt på større sykehus) før innleggelsen kan iverksettes. Fastleger påpeker også at de bruker mer tid på å argumentere for viktigheten av en akutt innleggelse med yngre og uerfarne leger enn overlegene. De møter større forståelse blant overlegene ! Flere påpeker at i «konfereringsfasen» møter allmennlegene ofte sykehuskollegaer med adskillig mindre erfaring og som da må bruke mye tid på å konferere med overlege før avgjørelsen om innleggelse. Flere fastleger synes det generelt er vanskeligere å legge inn pasienter på psykiatriske avdelinger. I Vestfold blir ca 40 % av henvisninger til DPS-ene avvist. De fleste bruker nå elektroniske henvisninger, men mange steder ønsker de fortsatt både papir og elektronisk henvisning ved akutte innleggelser.

Figur 6: Under en innleggelse tar sykehusene svært lite direkte kontakt med fastlegene med tanke på medisinske opp- lysninger, planlegging av utskrivelse og videre oppfølging. Hjemmesykepleien får ofte informasjon før fastlegene får sin epikrise som kan føre til at pasienten kommer på kontroll før epikrisen er motatt.

Figur 7: Epikrisetiden er generelt kortere enn tidligere, men mange ønsker at flere pasienter får «epikrisen i hånda», og at andre svar og undersøkelser ettersendes. Flere fastleger synes at epikrisene er for uklare vedrørende videre oppfølging, og de vet ikke om pasientene har fått muntlig eller skriftlig beskjed om selv å bestille kontrolltime hos sin fastlege, noe som medfører mye ekstra arbeid for fastlegekontorene. Dette kan også føre til alvorlige misforståelser i videre oppfølging; pasienten tror de blir innkalt til kontroll og fastlegene tolker at pasienten selv bestiller kontrolltime (som bør være hovedregelen !!) Figur 8 Fastlegene er mellomfornøyde.

Figur 9 og 10: Flere kollegaer framhever møteplasser som PKO (Praksiskonuslentordningen) arrangerer som positivt, men ikke at legeforeningsmøter/ lokalforeningsmøter er gode møteplasser for samhandling.

Figur 11: Fastlegene er generelt fornøyd med samarbeidet med lokalsykehusene, noe som også er våre erfaringer. Det letter samarbeidet betydelig at kollegaene kjenner hverandre.

Figur 12: Kollegaene er stort sett godt kjent med hvilke pasienter de skal sende til hvilket sykehus.

Figur 13 og 14: Nær halvparten av legene mener at sykehusstørrelse har betydning for samarbeidet. Av disse mener 9 av 10 at samarbeidet med små sykehus fungerer best.

Figur 15: 32 % til det bedre og 28,3 % svarer nei, totalt sett viser vel det at vi fortsatt har et meget stort potensiale i arbeidet med bedre samarbeid sett fra fastlegene synspunkt.