Kjære kolleger

Samhandlingsreformen ble innført i 2012 med bakgrunn i Stortingsmelding 47 (2009) om kommunenes ansvar for å bidra til en bærekraftig helsetjeneste. Riksrevisjonen leverte i januar i år en rapport etter undersøkelse av ressurs- utnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlings­reformen (dokument 3:5, 2015-2016). Det er aktuell lesning for å få en oversikt over status for en av de viktige helsereformer fra de senere år som ble innført under mye diskusjon.

Intensjonen med reformen var at kommunene skulle ta et større ansvar for helsetjenestene – på den måten bidra til en riktigere bruk av spesialisthelsetjenesten og dermed øke kapasiteten i denne. Sykehusene har historisk brukt deler av sin kapasitet på ferdigbehandlede pasienter som kommunene ikke har kunnet ta imot på et lavere omsorgsnivå og reformens mest kjente tiltak var innføringen av «dagsbøter» for den kommunen som ikke tok imot når pasienten ble erklært «utskrivningsklar».

Kommunene har mange oppgaver og de blir stadig fler. Kraftkommuner kan ha god økonomi, ellers er det jo vanlig med trange budsjetter og ytterligere økonomisk straff for de som ikke ­makter å bygge sykehjem og Akutt­plasser kan virke paradoksalt. Men – det har hatt effekt – pasienter skrives nå ut tidligere og samarbeidet rundt utskrivningsprosessen er blitt en helt annen i det den starter allerede ved innleggelsen. Uansett – også om dette har den slagside at det blir for effektivt, så kan ikke en tidligere start på planleggingen av behovene for det neste omsorgsnivået være negativt. Riksrevisjonen finner nok til at den sier den vil følge utviklingen framover. Pasienter skrives altfor ofte ut for tidlig, de er derfor sykere og en større utfordring for kommunen mener både fastleger og andre helsearbeidere.

Revisjonens undersøkelser viser samtidig at det kommunale tilbudet gjennom­gående ikke har øket hverken i kapasitet eller kompetanse. Videre oppleves kommunikasjonen for dårlig mellom aktørene – begge veier, både spesialisten og fastlegen savner data omkring ­pasienten. Dette tiltross for alle for­bedringstiltak (epikrisetider) og inn­føring av elektronisk kommunikasjon. ØHD (øyeblikkelig hjelp døgnopphold) som skulle fylle inn i gapet mellom spesialisthelsetjenesten er enten ikke tilstrekkelig på plass, brukes ikke eller brukes for å møte andre behov i en sprengt kommunehelsetjeneste. Man forstår Riksrevisor Foss´ bekymring.

For tidlig utskrivning av pasienter med økt komplikasjonsfrekvens og reinnleggelser ble forutsagt og flere rapporter bekrefter at nettopp dette har funnet sted. Dette er dårlig medisin til skade for pasientene og det er dårlig samfunnsøkonomi. Fortsatt bestemmer spesialisten på hvilket tids- punkt pasienten er ferdigbehandlet, så det kan ikke bare være et større fokus på viderebefordring som er årsak til en for tidlig hjemsendelse. Når det er sagt, så er trykket på drift og kortest mulig liggetid som et slags mål i seg selv, blitt så stort i sykehusene at det også er til å forstå at pasienter reiser så fort det er forsvarlig.

Sannheten er som regel «et sted i mellom» og det er varierte erfaringer fra ulike regioner. Som man kanskje kunne vente er erfaringene fra geriatrien med multisyke pasienter som har svært varierende omsorgsbehov, negative. Fra Østfold rapporteres det om vel­lykket innføring av samhandlingsreform med basis i en god planlegging. Fra politisk hold konstateres det at reformen under denne regjeringen tas ett skritt videre, statssekretær Lisbeth Normann viser til stortingsmelding 26 (2015) om «Fremtidens primær­helsetjeneste». Flere aspekter av ­reformen dekkes av de mange artikler.

Ellers har vi (som alltid…) noe om NPM og denne gang et litt utvidet Lederforum der overlege Jan Sverre Vamnes takker for seg med noen ­refleksjoner etter mange år som lege­leder. Torgeir Micaelsen visiterer ­spalten med en erkjennelse av at ­«Bottom-up» kan være bedre enn «Top-down» prosesser!

God sommer!