Konsekvenser av samhandlingsreformen slik vi opplever det på Sykehuset Østfold Kalnes

Samhandlingsreformen ble innfaset fra 2012 med mål om og både bedre ressursutnyttelse og kvalitet på helsetjenesten ved å overføre et større ansvar for pasientbehandlingen til kommunen. Har reformen fungert som ønsket? I dokument 3:5 (2015-2016), Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjen­esten etter innføringen av samhandlingsreformen, overlevert Stortinget 12.01 16, kommer det fram at kommun­ene i liten grad har økt kapasitet og styrket kompetanse i primærhelse­tjenesten etter innføring av samhandlingsreformen.

Erfaringen fra medisinsk avdeling ved Kalnes er at riksrevisjonens konklusjon stemmer med tilbudet til pasientene i Østfold. Overføring av midler til kommunene innebærer at pasienter som ikke lenger er i behov av spesialisthelsetjenester skal motta videre behandling og oppfølging i regi kommunen. Disse pasientene er en stor heterogen gruppe som ofte har flere diagnoser og omfattende pleiebehov.

Vi som er spesialister iverksetter utredning og behandling og når pasienten vurderes stabil nok til at overflytting til primærhelsetjeneste er medisinsk er forsvarlig sendes et PLO skjema. Her skriver både sykepleier og behandlende lege inn opplysninger om pasienten, sykdomsforløp, behandlingsplan og hvilket omsorgsnivå vi mener pasienten trenger videre. Leger i sykehus har i midlertidig ikke lov eller mandat til å bestemme hva slags behandlingsnivå hver enkelt kommune skal tilby. Det fremstår som noe underlig at tilbudet som gis kan avvike betyd­elig fra behovet vurdert av spesialisten som har igangsatt behandlingen. Resultatet er at behandlingen og opp­- følgingen som gis etter utskrivning fra sykehus kan være dårligere enn det som er vurdert nødvendig. Dette skaper mistillit mellom pasient og pårørende og primærhelsetjenesten, og medfører i verste fall dårligere pasientbehandling.

Statistikk fra 2014 viser at 19.8 % av pasientene som var meldt utskrivnings- klare ble reinnlagt. Det betyr at så mange som 1/5 av pasienten som blir vurdert av spesialisthelsetjenesten til og forsvarlig kunne behandles i primær­- helsetjenesten ble feilvurdert eller mottok en behandling som var for dårlig i forhold til behovet beskrevet i PLO rapporten.

Det etiske dilemmaet sykehuslegene står i daglig er ønsket om å gi hver enkelt pasient best mulig behandling mot et ansvar for pasientflyt slik at akutt dårlige pasienter kan legges inn, utredes og behandles. Sistnevnte for­utsetter at noen til enhver tid må utskrives enten til korttidsopphold, ­sykehjem eller hjem. Sykehuslegene setter en utskrivningsklar dato og man bruker nevnte PLO skjema, for å sørge for riktig oppfølging av pasienten. Til­budet til pasienten tildeles av ­respektive kommune. Dersom ­spesiali­sten har vurdert pasienten til å være i behov av korttidsopphold og finner det uforsvarlig å sende ­p­asienten hjem med tilsyn av hj.spl, skal man da gå tilbake på at pasienten er utskrivningsklar dersom korttidsopphold ikke innvilges? Det vil i så fall medføre at en annen pasient ikke får plass på rett avdeling og at denne pasients utredning og behandling forsinkes eller blir mangelfull grunnet overbelegg.

Hovedproblemet virker å være at kommunene verken har nok kortidsoppholdsplasser eller god nok bemanning på disse til å kunne behandle flere pasienter med mange krevende diagnoser og høyt pleiebehov samtidig. God nok legedekning utenfor vanlig arbeidstid har også vært rapportert som et problem til vakthavende leger på sykehuset, som igjen medfører at KAD senger ikke benyttes i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen.

Det må poengteres at denne kritikken ikke er av legene i primærhelsetjenesten eller personale på helsehus og sykehjem, men en konstatering av at det innenfor dagens rammer ikke virker mulig å drifte helse tjenesten etter intensjonen i samhandlingsreformen. Bemanning og kompetanse i kommunen må økes dersom omfattende behandling og oppfølging skal gjennomføres utenfor sykehus. Skal kommunen ­kunne la være å tilby en pasient korttidsopphold dersom sykehusets behandler har vurdert et behov for ­døgnbemannet omsorg i primær­helsetjenesten?

Vi etterstreber alle god og verdig behandling. For å få til dette er vi helt avhengige av et godt samarbeid mellom sykehus og primærhelsetjeneste. Slik det er nå virker det å være rom for forbedringer, særlig i kommunikasjon mellom behandlende spesialist og legen med behandlingsansvar i primærhelsetjenesten. •