Samhandling om IKT

Moderne Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologi (IKT) var tiltenkt en sentral rolle i gjennomføring av samhandlings­reformen. I stortingsmeldingen (nr. 47, 2008-2009) het det: «IKT er et viktig virkemiddel for å realisere mål om helhet og samhandling i helse- og omsorgstjenesten. Mer integrerte diagnostiserings-, behandlings- og pleie­forløp på tvers av organisatoriske skillelinjer (statlige, kommunale og private), vil tvinge fram nye måter å ut- nytte understøttende IKT-løsninger på».

Hva har skjedd i praksis? Det er ikke tvil om at IKT opp gjennom årene har bidratt til forbedringer. Før slet vi med håndskrift og jaktet på bortkomne papirjournaler, i dag er alle journalene lett lesbare og tilgjengelige med et tastetrykk. Journaler på sykehus og legekontorer har vær elektroniske i minst et tiår, noen en generasjon. Før sendte vi brev om pasientene – og til pasientene, i dag sender vi elektroniske meldinger. Vi utveksler flere meldinger enn noen sinne. I Januar 2012, rett etter at Samhandlingsreformen startet, gikk det 1,6 millioner elektroniske meldinger mellom sykehus og primærhelsetjenesten. Fire år senere har dette økt til 7,3 millioner1.

Pasientinformasjon er lettere til­gjengelig og utveksles raskere enn før. Informasjonen er imidlertid organisert, og den blir formidlet og brukt, på samme måte som da den var på papir. Vi har riktig nok fått mye mer informasjon fra mange flere kilder, så mye at det blir stadig vanskeligere å få oversikt. De grunnleggende prinsippene for informasjonshåndtering er imidlertid de samme.

«IKT har i seg selv ingen egen berettigelse, og har kun berettigelse så langt den fungerer som et hjelpemiddel for å yte gode tjenester i hele pasientforløpet» het det i Samhandlingsreformen s.133.

Det er kloke ord – som synes å være glemt. I dag virker det som om teknologien er blitt selve målet, i alle fall i sykehussektoren. I følge en rapport McKinsey2 laget for Legeforeningen, hadde bare ett av tre IKT-prosjekter i sykehus etterprøvbare mål, og bare 3% anga høy måloppnåelse. Det arbeides hardt med å konsolidere eksisterende løsninger, og med å bytte ut gamle versjoner med nye som grunnleggende gjør akkurat det samme. Det viktigste ved de store IKT-investeringene synes å være å få til enklere IKT-drift, ikke bedre pasient-behandling. I følge McKinsey-rapporten utnytter norske sykehus bare drøye halvparten av de mulighetene som eksisterende og utprøvd teknologi faktisk gir.

Hva så med de «nye måtene» å bruke IKT på som reformen skulle «tvinge fram»? Det virker ikke som om Samhandlingsreformens ånd har påvirket IKT-løsningene i særlig grad. Vi har fått en kjernejournal som gjør «vesentlige helseopplysninger» tilgjengelig for helsepersonell som yter helsehjelp til pasienten3. Helseopplysningene er kanskje vesentlige, men ikke tilstrekkelige til å samhandle om pasientbehandling. Stortingsmelding 9 (2012-2013) «Én innbygger – én journal» hadde de beste intensjoner, å gjøre relevant informasjon tilgjengelig der den trengs. Man har imidlertid ikke klart å skille mellom tilgang på informasjon og tilgang på system, og realiseringen av én innbygger – én journal har fått et perspektiv som er langt frem i tid4.

En av grunnene til av vi ikke har fått nye løsninger, er at de som må «tvinges» ikke er helsepersonell, men planleggere og utviklere av IKT-løsninger. Og disse synes verken å ha fokus på eller forutsetninger å finne nye IKT-løsninger. Jeg forbauses stadig over hvor lite teknologene som arbeider med IKT i helsesektoren egentlig kjenner til virksomheten. Rådgivere som er opptatt av at leger må kode og strukturere informasjon, slik at maskinene kan forstå den, ser ikke at det først og fremst er viktig at legene som behandler pasient­ene forstår informasjonen. Teknologer som er overbevist om at leger må benytte talegjenkjenning i journalføring, kunne aldri tenke seg å bruke det selv – i programmering.

Og her er vi ved noe av sakens kjerne. Når vi setter teknologer uten kjennskap til helsesektoren sammen med helsepersonell uten kjennskap til ­teknologi, er forutsetningene ikke de beste for å få til en god og konstruktiv dialog om nye og innovative løsninger. Da er det tryggere for teknologer og virksomhetsarkitekter å ta utgangspunkt i observasjoner av dagens manuelle rutiner for så å automatisere dem, da er det enklere å la installasjon av teknologi bli målet i seg selv, og da er det lettere å kalle problemer for bruker­- feil og spørsmål for endringsmotvilje. Vi kunne brukt Samhandlingsre­formen til å tenke nytt – til innovasjon basert på de grunnleggende spørsmål­ene; Hvem samarbeider vi om, hvem samarbeider vi med – og hvilken informasjon trenger vi egentlig å dele? Vi kunne studert hvilken informasjon som trengs i samarbeidet – sannsynligvis bare en liten del av det vi har i dagens elektroniske journaler. Vi ­kunne utforsket hvilken rolle pasient og pårørende kunne spille i å forvalte og formidle egen helseinformasjon – det er tross alt pasientene vi arbeider for, og de er uansett den viktigste kilde til informasjon om dem selv. Kanskje informasjonen om pasienten burde følge med pasienten? Vi kunne prøvd ut helt nye løsninger – dagens journaler er jo egentlig elektroniske versjoner av de gamle papirjournalen, laget i den tid da man jobbet hver for seg – ikke sammen. Kanskje selve journalbegrepet burde pensjoneres, sammen med papiret?

For å kunne gi oss i kast med disse spørsmålene – for å få til innovasjon og nyskapning som kan bidra til å realisere intensjonene i samhandlingsreformen – trenger vi imidlertid både å stryke kompetansen blant leger innen fag­feltet som gjerne kalles klinisk informatikk, og vi trenger teknologer med innsikt i og erfaring fra sektoren. Sist, men ikke minst, trenger vi stabile forskningsmiljøer der helsepersonell og teknologer kan samarbeide om å finne og utvikle de nye løsningene.

En gang var Norge ledende når det gjaldt forskning, utvikling og bruk av elektroniske pasientjournaler – med utgangspunkt i gode tverrfaglige forskningsmiljø. Utlandet kom til oss for å lære. Vi kan bli ledende når det gjelder elektroniske løsninger for samhandling også. Det krever imidlertid både vilje til å tenke nytt, vilje til å satse – og vilje til å bygge opp den ­kompetanse som kreves. For veien fremover går gjennom mer samhandling mellom helsefag og tekno­logi – samhandling om IKT. •