Den nye virkeligheten

«Økonomisk sett har vi hatt en usedvanlig lang sommer. Nå kommer vinteren». En Sentralbanksjef skal mane til nøktern­het og slik var varselet i årstalen 2016. Vi er utford­ret av «Overlegen» til å beskrive den nye virkeligheten, slik en helseøkonom ser den.

 

Artikkelen bygger på «Fremtidens helse- og omsorgstjeneste – Hvilke helse­politiske veivalg står vi foran? Utarbeidet for Spekter. Beregningene bygger på Perspektivmeldingen (2013).

Av Erik Magnus Sæther*, Christoffer Bugge* og Ivar Sønbø Kristiansen*

Den gamle virkeligheten Regjeringens perspektivmelding (2017) peker på at vi ­siden årtusen­skiftet har hatt en velstandsøkning i privat sektor og et handlingsrom i de offentlige budsjettene som få andre land har opplevd. Oljeprisen har vært høy, og veksten i produktiviteten var betydelig på 1990-tallet og godt inn på 2000-tallet. Lønnsveksten i privat sektor har smittet over til offentlig sektor, noe som har latt seg håndtere som følge av veksten i økonomien.

Norge har tilsvarende hatt budsjettvekst og bemannings­økning i helsesektoren – fra 234 leger per 100 000 i 1995 til 443 per 100 000 i 2014 (Figur 1). De økonomiske rammene til helse har økt fra 4,0% av brutto nasjona­l­produkt (BNP) i 1970 til 9,9% i 2015. Veksten har betydd økt kvalitet og bredere tjeneste­tilbud, men også økte krav fra pasienter og politikere.

Den nye virkeligheten

Vi blir flere, lever lengre, det kommer stadig flere behandlingsmuligheter og forventningene til offentlig behandling og omsorg øker. Samtidig forventes det at produktivitetsveksten ellers i samfunnet betyr høyere lønninger og kostnader også i helsesektoren.

Samfunnets evne til å finansiere ­helse- og omsorgssektor­en vil trolig fortsatt øke som følge av videre vekst i økonomien, men denne veksten er med dagens prognoser lavere enn veksten i behovet. Vi må derfor innstille oss på et økende gap mellom fremtidig ressurs­behov og ressurstilgang i den offentlige helse- og omsorgssektoren. For å sikre fremtidig finansiering må vi enten finne måter å redusere ressurs­- ­behovet på, eller vi må være villige til å prioritere denne sektor­en fremfor andre. Trolig trenger vi begge deler.

Tiltak som reduserer ressursbehovet

Effektivisere: Aktiviteten i sektoren er økende, mens produktiviteten ikke følger utviklingen i andre sektorer. Bedre ressursutnyttelse kan skje gjennom endringer i måten man jobber på, i kommune- og sykehusstrukturen, i bruk av teknologi og legemidler og ved oppgaveglidning. Vær sikker på at nye reform­er og omorganiseringer kommer til et sykehus eller en kommune nær deg.

Forebygge: Forebygging kan redusere behandlings­kostnader ved å ­hindre sykdomsutvikling. Effektiv forebygging betyr gjerne livsforlengelse som isolert sett øker helsetjenestekost­nadene.

Redusere tjenestetilbudet: Tilbudet bør innrettes slik at det offent­lige tilbyr de tjenest­ene som gir mest helse og livskvalitet for pengene. Resten må kjøpes privat. Hvis viktige tjenester ikke inkluderes i den offent­lige tjenesten økes ulikheten.

Tiltak som øker tilgjengelige ressurser

Øke skatteinntekter: Det offentliges inntekter kan økes ved at vi alle betaler mer i skatt eller at arbeidsinnsatsen eller produktiviteten økes. Skattebyrden for husholdningene kan måtte øke fra rundt 35 prosent i dag til mellom 50 og 60 prosent i 2060 hvis tjenestene i offentlig sektor videreføres som i dag.

Øke egenbetaling: Helsetjenester betales i hovedsak gjennom velferdsstaten og egenbetalingen er i dag under 14 prosent. Finland har 18 prosent, noe vi også hadde i Norge på 90-tallet. En ­økning i egenbetalingen tilsvarende Finland vil innebære en økning i finansieringsgrunnlaget fra 48,2 mrd. kroner til 61,9 mrd. kroner. Økte egenandeler vil i tillegg kunne bidra til å redusere etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester. Ut­fordring­en er å balansere økte egenandeler med målet om lik tilgang til tjenester. Øke ressursandel: Helsesektoren har med økende velstand blitt prioritert opp og har over tid fått en økende andel BNP og de offentlige budsjetter. Dette innebærer en alternativkostnad ved at andre ­samfunnsområder prioriteres ned. For eksempel ­ønsker mange nå å styrke forsvarets budsjetter.

Hva kan legene vente seg?

Å stå i beslutninger om helse, liv og død betyr at legerollen alltid vil være unik, men den blir annerledes enn tidligere. Trolig blir diagnostikk og behandling mer algoritmepreget der skjønn og legekunst må vike for retn­ingslinjer. Kombinasjonen av forhold som sykere pasienter på sykehus som trenger tettere oppfølging, kostbart utstyr som står uvirksomt kveld og helg, og befolkningens ønske om mer fleksible åpningstider, vil ventelig bety endret arbeidstids­mønster.

Vi tror det fortsatt at vil være behov for omstilling og krav om økt produktivitet i den offentlige helsesektoren. Hva skjer hvis det ikke gjennomføres nødvendig endringer nå? Da vil om­leggingen trolig bli mer dramatisk for pasienter og ansatte når de først kommer, slik vi ser i Finland. En konsek­vens over tid kan være at det er fare for at oppslutningen om det skatte­finansierte helsevesen forvitrer og at vi går mot et mer to-delt helsevesen der prinsippet om prioritering etter medisinske behov fravikes.

  1. Perspektivmeldingen 2017 – Meld. St. 29 (2016–2017)
  2. OECD Health Statistics 2016
  3. Holmøy m.fl. SSB-rapport 2014/14
  4. http://data.worldbank.org

*Oslo Economics er et rådgivningsmiljø som utarbeider helseøkonomiske og samfunnsøkonomiske analyser for departementer, direktorater, helseforetak og private virksomheter. Dronning Mauds gt 10, 0118 Oslo, ems@osloeconomics.no