En Legeforening på barrikadene for en sterk offentlig helsetjeneste

I mars klatret Norge på toppen av på FN-rangeringen over verdens lykkeligste land. God psykisk og fysisk helse var to av vinner-faktorene som ble trukket frem. Dette er et gledelig resultat og viser at vi lever i et land preget av trygghet, høy tillit og små forskjeller.

Vi har en av verdens beste helse­tjenester. Mye takket være dyktig og engasjert helsepersonell som leverer pasientbehandling i verdensklasse. Men det er noen mørke skyer i horisonten. Vi ser økende sosial ulikhet i helse og en gryende todeling av helsevesenet. Det er alarmerende. Økende sosiale helseforskjeller og todeling av helsevesenet – der de ressurssterke kjemper seg frem i køen – kan velte hele den solidariske modellen vårt offentlige helsevesen er bygget på.

I Norge er det enn så lenge bred oppslutning om velferdsstaten og de offentlige helsetjenestene. Den offentlige helsetjenesten gir oss positive assosiasjoner: Høy kvalitet og god tilgjengelighet. I andre land gir offentlig helsevesen negative assosiasjoner: Et helsevesen med lange køer, lavere kvalitet – et helsevesen for de av ­«lavere rang».

Men det er ikke gitt at det vil forbli sånn. Tilliten til den offentlige helsetjenesten er avhengig av at folk vet at de får riktig behandling til rett tid. Debatten om kreftlegemidler er et eksempel på at dette utfordres. Onkolog Arne Berg mener vi allerede har en todeling fordi vi ikke kan gi alle pasienter lik tilgang på behandling i alle livets faser. I dag har 500.000 nordmenn helseforsikringer. Dersom omfanget av privat helseforsikringer fortsetter å øke, vil det gjøre noe med oppslutningen om den nasjonale, offentlige helsetjenesten. Vil nordmenn ønske å betale for helsehjelp over skatteseddelen hvis de ikke har tillit til at de får den hjelpen de har krav på?

På landsstyremøtet i mai debatterte vi nettopp den økende todelingen. Et samlet landsstyre var tydelig i sin til­bakemelding: Legeforeningen må fortsette å jobbe for å styrke den offentlige helsetjenesten. Det skjer ikke av seg selv. Og svaret er ikke effektivisering – det må investeres! Vi trenger bedre IKT-systemer, funksjonelle sykehus og medisinskteknisk utstyr, god legedekning i kommunene og merkantil støtte i sykehusene. Tøffere effektivi­seringskrav i en sektor som har vært kontinuerlig i omstilling de siste 15 årene virker mot sin hensikt og svekker kvaliteten. Dette er et politisk ansvar. Sektorkampen blir tøffere i tiden som kommer – men desto viktigere. Legeforeningen skal være tydelig i disse debattene. Politikerne må prioritere helse skal vi klare å motvirke todelingen! Det er også åpenbart at vi trenger en ny måte å organisere sykehusene på. Landsstyret vedtok å jobbe for å av­vikle de regionale helseforetakene. Vi går nå inn for et system med flere selvstendige sykehus underlagt regional styring, og at sykehusene må stå sentralt i arbeidet med ny regionreform. Politikerne må ansvarliggjøres, det trengs lokal forankring og flytting av makt ned til de pasientnære nivåene i sykehusene våre. Selv om Kvinnslandutvalget ikke la opp til store endringer i sykehusorganisering, vil Legeforen­ingen fortsette å holde denne fanen høyt fremover.

Norge har en av verdens beste ­helsetjenester. Ett av kjennetegnene er en sterk primærhelsetjeneste. Fastlegeordningen har vært svært vellykket og løste mange av de utfordringene som preget legetjenesten i kommunene før innføringen. Mange ser til Norge for å lære. Men vi ser nå at en god ­ordning knirker i sammenføyningene. Mange kommuner strever med rekrutteringen, og unge kolleger opplever at arbeidsbyrden er for høy. En kan si at fastlegeordningen kneler under sin egen suksess. Samhandlingsreformen må ikke bare føre til overføring av oppgaver – ressurser og kompetanseheving må følge etter. Vi trenger flere fastleger og god prioritering av oppgavene. I det kommende året vil Legeforeningen følge det nylige nedsatte prioriteringsutvalget for ­kommunene tett.

Høstens streik handlet om noe større enn oss selv. Kampen for kollektivt vern og legers arbeidstid ble en felles kamp for den norske modellen. Legeforeningen skal både jobbe i det små – med å bistå tillitsvalgte og enkeltmedlemmer – og på den arbeidspolitiske arena for å fremme betydningen av et organisert arbeidsliv basert på partssamarbeid og tillit.

Arbeidet med ny spesialistutdanning vil også ta stor plass helt inn på oppløpssida. Vi må ha en nasjonal utdannelse og utdanne spesialister av internasjonalt kaliber. Likevel ser vi at kvaliteten utfordres ved at foretakene vil ha snarveier. Innholdet skal trimmes, tiden skal kortes ned. De vil at vi skal løpe fortere, men også utdanne like gode leger på enda kortere tid. Dette regnestykket går ikke opp. Vi kjemper mange slag. Dette er et av de viktigste – og vi er på offensiven.