Lederperspektiv

Oslo universitetssykehus er arbeidsplass for mer enn 20 000 flinke medarbeidere; leger, sykepleiere, bioingeniører, renholdere og mange andre yrkesgrupper som sammen jobber for at landets største helseforetak skal gi pasientene god diagnostikk, behandling og omsorg, og samtidig gjennomføre topp forskning og god utdanning av mange tusen studenter hvert år.

Det er et privilegium å få mulighet til å være øverste leder i en slik høykompetent virksomhet hvor spisskompetansen sitter ute i alle deler av organisasjonen. Jobben har utfor­d­- ­r­inger, de står i kø, men det er også den mest interessante og spennende jobben jeg kan tenke meg. Stikkordene er forventninger, muligheter og mennesker.

Vi er i et valgår og det preger også sykehusene. Det blir større fokus på organisatoriske endringer og fordeling av oppgaver. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å sikre at jobben blir gjort, at planene for fremtidige endringer inkludert nye bygg, går fremover, og samtidig evne å si fra om hva vi kan gjøre og hva vi ikke makter å få til innenfor de budsjetter som stilles til rådighet. Det er alltid vondt og vanskelig å prioritere en oppgave fremfor en annen, men det er nødvendig sett i lys av de muligheter vi i dag har innen moderne behandling.

Sykehusene skal levere høy kvalitet innen pasientbehandling, forskning, utdanning og opplæring. Det skal vi gjøre innenfor de økonomiske rammene Stortinget stiller til rådighet. Som øverste leder er jeg ansvarlig for å ha ledere i alle ledd som evner å lede og prioritere ressursene våre slik at vi får best mulig pasientbehandling for flest mulig. Dette skal vi gjøre på en måte som ivaretar enkeltmenneskene både pasienter, pårørende og ansatte. Min viktigste jobb er å bidra til at vi oppnår dette sammen. Det å ha et mangfold av gode ledere er avgjørende for å lykkes. I min ledergruppe er det leger med lang klinisk og akademisk erfaring, men også erfarne ledere som ikke er leger. Jeg bruker mye tid med mine ledere og forsøker å være tilgjengelig for de ansatte, også gjennom deres tillitsvalgte som jeg møter på ukentlig basis.

Den teknologiske utviklingen og medisinske fremskritt gir muligheter som ingen annen generasjon tidligere har stått overfor. Endringer skjer i stor fart og som utfordrer etablerte løsninger og måten vi har ordnet virksomheten vår på. En aldrende befolkning og stadig nye medisinske muligheter øker forventningene om tilbudet av gode helsetjenester og ny behandling. Det kan vi bli skremt av, men klarer vi å ta i bruk ny teknologi og nye behandlingsprinsipper, vil vi kunne gi et enda bedre helsetilbud enn i dag, og det vil være bruk for oss alle også fremover. Men dette krever andre måter å gjøre ting på, det krever samarbeid og ny kompetanse, i tillegg til den vi har i dag. Alle må være med for å få dette til, både pasienter og andre brukere, de ansatte og deres organisasjoner.

Sykehusvirksomhet handler om medisinsk god behandling av enkeltindivider, om den enkelte pasient og pårørende. Det handler om gode medarbeidere og fagutvikling. Samtidig handler det om å tilrettelegge for bedre bruk av samfunnets begrensede ressurser for å gi et godt tilbud til alle som trenger det. Denne dualiteten er noe alle medarbeidere i sykehus opplever, både i behandling av den enkelte pasient, men det er også noe ledere i sykehuset må forholde seg til nærmest daglig.

Hos oss har vi de siste årene hatt mye oppmerksomhet på drift og effektive prosesser, gjennom et eget nettverk for kontinuerlig forbedring og opplæring i nye verktøy. Vi har intensivert trening i IKT-verktøy, og søker i større grad å gi den enkelte leder myndighet og ansvar til å gjennomføre virksomheten. Vi har i tillegg organisert oss annerledes, og økt investeringene i ny teknologi. Det har gitt resultater. Ventelistene er betraktelig redusert, vi behandler stadig flere, vi går med økonomisk overskudd og kan sette av midler til nye fremtidige bygg og nytt medisinsk teknisk utstyr.

Helse er som sagt alltid et aktuelt tema som engasjerer og ikke minst i et valgår. Helsevesenet er en sentral del av den norske velferdsstaten og Oslo universitetssykehus har en betydelig rolle. Det er et stort ansvar. Det er derfor betryggende at medarbeiderundersøkelsene viser at medarbeiderne har en sterk egenmotivasjon for jobben og trives med arbeidsoppgaver og faglige utfordringer selv om det er nok av problemer og utfordringer i den daglige driften av et stort og til dels slitent sykehus. Dette er allikevel et godt utgangspunkt for fortsatt å gjennomføre virksomheten i fremtidens sykehus, med alle forventninger, muligheter og mennesker.