Luksuriøse helsetjenester?

For mye eller for lite, mer eller mindre?

Tillitsvalgte i Legeforeningen har de siste årene engasjert seg i det som i bunn og grunn er nasjonaløkonomiske problemstillinger. Hvor mye brukes på helsetjenester? Bruker vi mer eller mindre enn andre land, og mer eller mindre enn foregående år? At vi ­tramper inn i andres fagfelt og freidig blander oss i fremmede problem­stillinger skyldes kanskje mistro til fortellingene vi blir presentert. Vi tror ganske enkelt ikke at vi er på ­verdenstoppen, eller at «vi bruker dobbelt så mye på helse som EU- landene».

Etter flere år med ganske iherdig innsats har vi fått korrigert det fullstendig feilaktige bildet som hadde festet seg om ressursbruken i norsk helsetjeneste. På oppdrag fra helse­departementet publiserte OECD i 2017 en rapport om kostnader til helsetjen­ester i Norge. En kort oppsummering er at utgiftene til helsetjenester ligger midt på treet. Men med et høyt pris­nivå for sykehus-tjenester er faktisk volumet av helsetjenester i sykehus (per innbygger) lavt i Norge.

Luksusgoder

Rapporten påpeker ellers en sammenheng som ikke har vært veldig mye omtalt; at med økende rikdom øker andelen som brukes til helse. De fattigste landene bruker ganske få prosent av bruttonasjonalproduktet. Andelen øker med økende velstandsnivå. På toppen troner USA, hvor nær 17 prosent går til helseformål. Når helse ­betraktes som en vare opptrer helse­tjenesten altså som et «luksusgode», i økonomiske termer, med en inntekts­elastisitet som er større enn 1. Budsjettandelen øker når realinntekten øker. Men er helse et typisk luksus­gode? Altså noe vi ønsker mer av med økende rikdom, og som kan strupes når tidene er magrere? Forklaringen er nok ikke så enkel. Med økende velstand kan prisene på helsetjenester øke mer enn prisen på andre varer, som drivstoff eller korn. Og vi får altså mindre varer for den samme summen. Forklar­ingen på økt andel med økende velstand er altså ikke utelukkende at helse er luksusvarer, men mer sammensatt. I Norge er vårt generelle lønnsnivå særlig høyt, og vi kunne derfor vente at Norge plasserer seg helt på toppen i forbruk, målt som andel av BNP. Men sånn er det ikke. Tvert i mot er andelen avsatt til helse lavere i Norge enn en skulle vente med vårt velstandsnivå, også når inntektene fra oljesektoren holdes utenfor. I denne sammenhengen er Norge en outlier. Vi har altså ikke tatt oss luksuriøse friheter med velstanden, men driver faktisk en sterk­ere rasjonering på helsetjenester enn de gjør i sammenlignbare land (se figur 1). Målt i rene penger dreier det seg om et avvik på flere titalls ­milliarder årlig .

Framskrivninger, framføringer og forutsetninger

Det har vært nyttig å blande seg inn i diskusjonen om helse og nasjonal­økonomi, og vi har egentlig oppnådd mye. Trolig bør vi ikke bare interessere oss for kostnader eller andel av BNP, men hvilke volum vi tar oss råd til. Et annet område vi bør sette under lupen er de mange framskrivningene vi blir forelagt i ulike sammenhenger. Et eks­empel er Produktivitetskommisjonens scenarier om utviklingen av offentlig velferd og helsetjenesten. Kommisjon­ens rapport har bidratt til et dystert fremtidsbilde for norsk økonomi. Med henvisning til deres beregninger blir vi forespeilet 60 prosent skatt i fremtiden.

Men framskrivninger er ikke annet enn fremføringer av et sett med forutsetninger. Produktivitetskommisjonens valgte forutsetninger er høyst diskutable. For helse- og omsorgs­sektoren legger kommisjonen til grunn at «standardheving» vil øke ressurs­innsatsen – til hver enkelt innbygger – med en prosent årlig. Fremført i 45 år, og med renters rente, gir dette en økning i ressursinnsats på 56 %. Til hver enkelt av oss. Det fremskrives altså til et helt annet tjenestenivå. Med slike forutsetninger for regnestykket er det ikke underlig at skattebyrden varsles å øke vesentlig. Et mer sannsynlig scenario er nok at ressursinnsatsen – per innbygger – til helse- og omsorgstjenester ikke vil øke i det ­uendelige, men styres av vår samlede ressurssituasjon, kjøpekraft og betal­ingsvillighet. Slik situasjonen langt på vei har vært frem til nå. •

Inntekt per innbygger (per capita BNP) og helseutgifter justert for inntektsnivået i landet (% av BNP). Valuta: EUR. Data for perioden 2005-2015. Kilde: OECD og Eurostat. Fra Menon Economics rapport Bruker vi for mye på helse? Menon publikasjon nr. 6 2017