Overlegenes nøkkelroller

Overlegene er grunnfjellet sykehusene. Det bør eier og arbeidsgiverne i større grad ta høyde for fremover.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Overlegene er først og fremst spesialister som med sin kompetanse, brede erfaring og godt utviklete kliniske skjønn har, og tar, mye ansvar. Uten dem, ingen spesialisthelsetjeneste. Store og små sykehus må først og fremst sikre at de har tilstrekkelig spesialistkompetanse til de mange oppgavene for pasienter, fag og helsepersonell.

Overlegene har erfaring nok til å se at alt henger sammen med alt. De vet at de er brikker i et stort puslespill der de er helt avgjørende for at bildet skal gå opp. De ser det er overordnede ­rammer som Stortinget setter, men leter etter muligheter. De tar et ansvar for en helhet, prøver å se andres behov og tar nødvendige hensyn, ­fremsnakker gjerne godt merkantilt personale, sykepleiere og andre.

De stiller opp når det er behov, ­bruker mye tid i sykehus og er ofte flinke til å se hull og forhold det er nødvendig å gripe inn overfor, gjerne før andre.

De representerer en trygghet for mange, ikke minst når det blir vanskelig, både faglig og ellers. Jeg husker i respekt blant annet den erfarne ­kirurgen på Sarpsborg sykehus i min turnustid. Da opererende lege fikk problem, ble vedkommende kalt på. Rolig kom han skridende inn. Da ­kunne alle puste lettet ut. Etter noen mindre grep i operasjonsfeltet hadde han løst problemet og kunne gå ut.

Slike bilder eller forventningene tror jeg mange har til overlegerollen, både overlegene selv og andre.

Tidligere var legens makt og auto­nomi i sykehus større enn i dag. Den medisinske kunnskapen har utviklet seg enormt og det er bra man har ­bedre systemer for å sikre kvalitet. Nå har pendelen svingt for mye i motsatt retning. Altfor mange ganger opplever overlegen seg som brikker i andres spill. Foretaksreformen har i stor grad blitt brukt til å sikre makt i styrings­linjen for å få kontroll med utgifter. Modellen har ikke blitt brukt slik ­daværende helseminister Tore Tønne tenkte seg.

Rambøll-undersøkelsen om situa­sjonen i sykehus, som Legeforeningen initierte, viser at medbestemmelsen i norske sykehus er påfallende lav ­sammenlignet med andre bransjer. Den viser dessuten at troen er slående liten på at sykehusene er på vei til å bli et bedre sted å være for både ­pasientene og ansatte. Slik kan det ikke fortsette.

Mange overleger roper ikke så lett og høyt om egne hverdagsutfordringer. De svelger unna stadig flere oppgaver og høyere arbeidspress. De liker jobben og tar ansvar for pasientene sine. Men, de liker ikke det de ser.

Med ny spesialistutdanning får overlegen flere oppgaver, både av klinisk art og med veiledning og supervisjon. Alle er avhengig av at overlegene utfyller sine roller.

Det kan virke som om overlegene blir tatt for gitt. De bare er der og stiller opp. Og som det ellers er kommentert på i dette nummer av Overlegen, er ei heller seniortiltak særlig høyt på dagsorden hos arbeidsgiverne.

Yngre leger har fått mye oppmerksomhet og drahjelp, også fra overlegene, til blant annet faste stillinger og vaktfritak for gravide i tredje trimester. Nå er det fastlegene vi med rette støtter i deres kamp for bedre rekruttering.

Jeg sier ofte, gjerne litt overoptimistisk, at livet er ikke bare gull og grønne skoger, men også en dans på roser. I fullt alvor kan jeg si: Uten gode og lojale overleger med rammer til å gjøre en god jobb blir det verken grønne skoger, roser eller gull i norske sykehus.

God sommer!