Jus for leger:

Åpenhet i grenseland

Den senere tid har vært preget av en rekke store debatter om informa­sjonshåndtering i helsetjenesten. Mange av disse debattene er utslag av en ny informasjonshverdag preget av digitalisering, nye plattformer og nye muligheter for informasjonsdeling. Legeforeningen er sterkt engasjert i spørsmålene, da god og sikker informasjonsforvaltning er avgjørende for pasientbehandling og tillit til helsetjenesten.

Jeg har tidligere skrevet i Overlegen om pressens tilgang til pasientjournaler (Overlegen nr 4-2016). I denne saken førte Legeforeningens engasjement til at Helsedirektoratet anbefalte lovendringer for å sikre at pasientjournalen skulle være unntatt offentlighets­- ­lovens regler om innsyn. Denne an­befalingen er fortsatt ikke fulgt opp av regjeringen.

I april ble det avgitt en offentlig utredning til Helse- og omsorgsdeparte­- mentet som kan bidra til å få på plass en slik lovendring. Det såkalte Åpenhetsutvalget ble nedsatt i samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Utvalgets mandat var å utrede rettstilstanden for besøk, bilder, film, lydopptak eller lignende i barnehagen, skolen, barnevernet og helse- og omsorgstjen­esten, samt utarbeide en veileder for slik aktivitet i disse sektorene. Legeforen­ingen har gitt betydelige innspill til utvalgets arbeid. Det ble ansett ­vesentlig at utvalget fikk tilstrekkelig kjennskap til de spesielle forholdene rundt informasjonshåndtering i helsetjenesten, herunder betydningen av taushetsplikten og det tillitshensynet den hviler på. Utvalgets rapport, NOU 2019:10 bærer preg av at det har vært en dragkamp mellom nettopp hensynet til å personvern/ taushetsplikt på den ene siden og ytringsfrihet/ offentlighet på den andre siden. Her ser vi de samme skillelinjene og den samme retorikken som i debatten rundt offentlighet for pasientjournaler.

Det skal nevnes at utvalget ikke behandler bilder, film og lydopptak som tas i faglig sammenheng. Dette er også et spørsmål som har vært aktuelt i debatten om «Dødelig personvern», jf kronikk av Torkel Steen i Aftenposten 18. desember 2018.

Plikt til å avverge?

Et praktisk viktig spørsmål utvalget drøfter er om den aktive siden av ­helsepersonells taushetsplikt (plikt til å «hindre» at opplysninger kommer på avveie) gir helsepersonell og helse­institusjonene en plikt til å beskytte pasientene fra andre pasienters utlever­ende fotografering, filming eller lydopp­- tak, for eksempel gjennom et alminnelig fotoforbud eller gjennom pasientveiledning. På den ene siden vil et slikt forbud eller restriksjon være et inngrep i den personlige autonomi som krever en tilstrekkelig tungtveiende begrunnelse. På den andre siden kan det true de hensynene som begrunner taushetsplikten hvis pasienter og deres pårørende fritt kan filme, fotografere og gjøre lydopptak av alle personene rundt seg på akuttmottaket, på legevakten eller på psykiatrisk poliklinikk.

Sentralt i utvalgets argumentasjon er den såkalte Narkotikaposesaken. Det var en sak som Legeforeningen fulgte helt til Høyesterett på vegne av en overlege som nektet å godta forelegg for å ha forspilt bevis. Han hadde gnidd en pose, som formodentlig var en bruker­- dose narkotika, mellom hendene for å forhindre politiets uttalte ønske om å kunne ta en DNA test for å finne identiteten til besitter – en pasient som var kommet bevisstløs til sykehuset. Legen mente taushetsplikten innebar en plikt til å forhindre at politiet fikk denne informasjonen og dermed kunne koble pasienten til en kriminell handling med opplysninger (posen med DNA) utlevert fra sykehuset. Høyesterett var enig i dette, men viser til at hva som kreves av aktiv handling må vurderes konkret og situasjonsbestemt.

Det er en sammenheng mellom den personlige taushetsplikten helsepersonellet har og virksomhetens ansvar for å tilrettelegge for at den kan overholdes, jf helsepersonelloven § 16.

Utvalget viser til at mange helse­institusjoner begrunner restriksjoner på pasienters og pårørendes fotografering og filming i taushetsplikten, herunder virksomhetenes tilretteleggingsansvar, jf ovenfor. De viser videre til at forhold­- ene ved noen avdelinger eller deler av helse- og omsorgstjenesten er slik at virksomhetene er nødt til å være mer restriktive når det gjelder adgangen til å ta bilde, film og lydopptak for å kunne ivareta personvernet til pasientene.

Ut­- valget trekker særlig frem steder der det rutinemessig gjennomføres akutt behandling eller lavterskeltilbud der pasienter møter opp uten forhåndsavtale.

Utvalget viser til at tilretteleggingen kan gjøres på mange måter, og kan inkludere oppslag som oppfordrer til å avstå fra filming og fotografering av andre pasienter, pårørende eller ansatte. Ut­valget mener det ikke kan ilegges forbud uten mulighet for å gjøre unntak. Selv om institusjonen skulle komme til at foto- grafering, filming eller lydopptak i hoved- regelen ikke er tillatt i en bestemt del av tjenesten, må det gjøres en konkret vurd­ering om nye problemstillinger oppstår.

Utvalget uttaler videre at dersom virksomheten har tilrettelagt virksomheten på en forsvarlig måte, for eks­empel ved å informere om at det ikke er tillatt å fotografere eller filme andre pasienter uten samtykke, så mener ut­valget at en bør være varsom med å straffeforfølge eller sanksjonere helsepersonell for brudd på den aktive taushetsplikten dersom en pasient likevel fotograferer andre pasienter. Det avgjørende vil være hva som er rimelig å kreve av helsepersonellet. I et slikt tilfelle vil det nok være mer relevant å se på om virksomheten burde gjort noe mer for å sikre forsvarlig drift og andre pasienters personvern. Hva som kreves for at driften anses forsvarlig når det gjelder filming, fotografering og lydopptak fra tjenestens område, varierer ut fra hvilken tjeneste det er snakk om, og hvor sensitive personopplysninger som kan avsløres ved at det tas bilder, film eller lydopptak fra området. Utvalget nevner som eksempel at det kreves mer av en psykiatrisk legevakt enn venteværelse på et fastlegekontor.

Virksomhetene kan også tilrettelegge for at pasienter kan ta imot besøk for eksempel fra en journalist, uten at dette går ut over andre pasienters ­personvern. Dette kan virksomhetene gjøre for ­­ eks­empel ved å stille egnede møterom til disposisjon, slik at andre pasienter skjermes.

Utvalget utreder også en rekke andre aktuelle spørsmål, herunder arbeidsmiljøkonsekvenser av filming og bildetaking, herunder ansattes rettigheter. Mer om dette kommer i neste nummer av Overlegen.