RHF-SPALTEN:

Legers tid til pasientene

Leger må få mer tid til pasientarbeid. Sammen må vi finne ut hvordan.

I dag bruker leger mindre tid til pasientarbeid enn for tjue år siden. Dette er ikke bare en norsk trend. Problemstillingen er internasjonal.

Hva er pasientarbeid? Er det rene ansikt-til-ansikt-møter med ­pasienter? Eller definerer leger også inn journalføring, møter, telefoner og samhandling med andre kollegaer og behandlere som pasientarbeid? Studien av legers arbeidstid og tid til pasientarbeid i perioden 1994–2014 (Rosta og Aasland, 2016) viser at leger definerer dette forskjellig. Studien, som baserer seg på egenrapportering fra legepanelet (med de metodiske svakheter det kan ha), slår uansett definisjon fast at for sykehuslegene har tiden til pasientarbeid gått ­betydelig ned. Hos fastlegene gjør den det ikke.

Leger i sykehus forteller at de er frustrerte nettopp på grunn av dette; De får brukt for lite av sin arbeidstid til pasientarbeid. Samtidig har legene svært travle arbeidsdager.

Den aller første forklaringsvariabelen som kommer når jeg spør hva tiden utenom pasienter blir brukt til, er: administrasjon og papirarbeid. Det er uten tvil helt andre krav i dag enn bare for få år siden til dokumentasjon, ­sporbarhet og samhandling med andre behandlere og aktører (som trenger informasjon).

Rosta og Aaslands studie viser at antall sykehusleger har økt med ca. 100 % fra 1995 til 2014. Befolkningen har i det samme tidsrommet økt med 17 %. En åpenbar forklaring på hvorfor leger bruker mindre tid på pasientarbeid, er at det er færre pasienter per sykehuslege.

Vi skal være glade for at våre sykehus har økt antall leger fra slik det var for 30 år siden. Vi skal ikke lenger ha sykehus hvor den ene legen var ansvarlig 24/7 så si hele året. Også leger skal ha en arbeidshverdag som gjør det mulig å kombinere jobb, familie og fritid.

Det er mange flere forklaringer på hvorfor legers tid til pasientarbeid går ned. Teknologisk utvikling, oppgave­glidning mellom yrkesgrupper og ikke god nok organisering i sykehusene, for å nevne noen. Legene savner kanskje også den oversikten dere hadde tidligere. Økte spesialisering gjør at legespesialistene behandler en mindre del av pasienten. Samtidig blir pasientoppholdene kortere. Det blir dermed ­vanskeligere å holde oversikt, og da er det lett å kjenne på økt frustrasjon.

Framover vil også den nye LIS-utdanningen kreve at overleger bruker enda mer av sin tid til opplæring og supervisjon. Legenes mangelfulle og tungvinte IKT-verktøy får også sin del av skylda for at leger kaster bort tid unødig. Jeg kan love at i Helse Nord vil vi om få år ha tatt i bruk mer hensiktsmessige og støttende journal- og pasientsystemer.

Tross frustrasjon rundt mindre ­pasienttid, viser arbeidsmiljøunder­søkelser at legene trives godt på jobb.

Sykehus er blant de mest komplekse virksomheter som finnes. Det er et stort maskineri av oppgaver, krav, fag, systemer og andre forhold som skal smøres sammen for å virke knirkefritt. For å kunne endre legenes oppgaver, må andre deler av systemet involveres. Vi har vært igjennom en tid hvor det ikke lenger i sum er mangel på sykehus­- leger, men det er mangler i å benytte legene til det dere i hovedsak skal ­gjøre.

Vi i sykehusene må ta tak i hvordan leger kan benytte enda mer av sin arbeidstid til pasientarbeid. På system­nivå har vi per i dag for liten kunnskap om hva sykehuslegenes tid benyttes til, og da er det vanskelig å vite hvor man skal gjøre endringer som har effekt. Det norske helsevesenet har de beste forutsetninger til å kunne forstå ­kompleksiteten og få gjort system­endringer. Det er en krevende jobb som vi må gjøre sammen.