Temasider forskning:

Forskning for bedre helse

«Dette er radikalt, nærmest revolusjonerende!» Denne uttalelsen kom fra en av representantene i legeforeningens forskningsutvalg da Legeforeningens forskningsstrategi ble vedtatt i Sentralstyret 18. januar 2017. »

Strategien består av 10 nøkkel­punkter med en kort forklaring samlet innenfor omtrent like mange sider, og ble utarbeidet med vekt på at dokumentet skulle være overkommelig for alle å raskt lese gjennom, kopiere fra og forholde seg til. Arbeidet med ny forskningsstrategi startet da den forrige strategiens tidsramme var ­utgått. Strategien bygger på tidligere grundig arbeid med utredninger, ­resolusjoner og strategiarbeid rundt medisinsk- og helsevitenskapelig forskning. Disse dokumentene ligger tilgjengelig på legeforeningens nett­side under overskriften fag. Legeforen­ingen ved Forskningsutvalget hadde i 2016 allerede flere store grundige ut­redninger bak seg: «Vind i seilene for medisinsk forskning» (2006), «Mot en ny vår for medisinsk forskning» (2008-2012), «Forskning er helsetjen­estens grunnpilar» (2012-2014) og «Kunnskap koster» (2016).

Forskningsstrategien til Legeforen­ingen er laget for aktiv bruk i mange sammenhenger; på sykehusavdelinger, i dialog, når høringer skal besvares, ved universitetene, i forskningsgruppene, i kommunehelsetjenesten, som legestudent og i det daglig arbeid som overlege på små og store avdelinger og enheter.

Da utvalget hadde utformet et utkast til de 10 punktene uttalte sekretariatet: «Disse punktene gjelder vel generelt, men hva kan vi i Legeforeningen gjøre?». Det førte til at utvalget konkretiserte 9 av de 10 punktene ytterligere.

Punktene omhandler forskningspolitikk og forskningens innhold, som hva det bør forskes på, men også forhold som angår forskning i helsetjenesten og situasjonen for leger som arbeider med forskning. Her er noen eksempler:

Punkt 2 er «Forskning som del av hverdagen i helsetjenesten». Legeforen­- ingen med sine nærmere 30 000 medlemmer bør være pådriver for en forskningsbasert helsetjeneste og for kontinuerlig forbedringsarbeid. Legeforeningen skal støtte den enkelte lege som fagperson, men også stimulere til forskningsbasert praksis på alle nivå. Forskning har en langsiktig målsetting om mer kompetanse og ny kunnskap. Dette gir ikke umiddelbar nytteeffekt. Et kritisk blikk rettet mot ledelse og prioriteringene i helsetjenesten kan forhindre at forskningen og forskeren blir en gjenganger som salderingspost når det skal strammes inn. Legeforen­ingen mener at det må være mulig å inkludere forskning i tjenesteplaner og strategien anbefaler for eksempel større grad av sammenhengende tid for den enkelte til å konsentrere seg om forskningsoppgaver. Forskning lærer legen og være kildekritisk og i tids-alderen med «fake news» er dette av avgjørende betydning for å legge inn reelle fremskritt i morgendagens helse tjeneste.

Punkt 4 er «Frem forskeren og forskertalentene». Flere leger bør være forskningsaktive og flere leger bør bruke sin forskerutdanning aktivt. På dette punktet er legeforeningens politikk både som yrkesforening og som fagmedisinsk resurs viktig gjennom sin nøkkelrolle i arbeid med lønn og arbeidsforhold, med ledelse og med faglig profilering. Som et appropos til dette har Forskningsutvalget påpekt hvor vanskelig det er å finne korrekt tallmateriale for andel leger med ­doktorgrad totalt og andel innenfor de enkelte spesialiteter. Årsaken til dette er endringen i universitetenes rapportering og registrering av doktorgrader etter at dr.med. graden ble erstattet av ph.d. Universitetene og Kunnskapsdepartementet forholder seg i dag til hvilket fakultet avhandlingen utgår fra og ser ikke på kandidatens fagbakgrunn. I dag har de medisinske fakul­teter kandidater fra flere ulike fag­disipliner. Legeforeningens medlems­- statistikk kan være en kilde for slike tall, men det er avhengig av at den enkelte rapporterer inn dette selv. I en travel hverdag blir dette ofte ikke gjort. Den nye spesialistutdanningen (LIS) er en nyskapning som dessverre ikke inneholder noe insitament til aktiv deltakelse i forskning.

Punkt 3 setter fokus på viktigheten av forsker-initiert forskning. Legeforen­- ingen vil støtte opp om de vurderinger forskere i egne rekker gjør i forhold til relevans og nytte av forskning. Leger skal være aktive medspillere i tverrfaglig samarbeid om helseforskning. I punktene 8, 9 og 10 er noen fagområder nevnt spesielt. Det er problematisk om det ikke finnes vitenskapelig kompetanse og forskningsaktivitet i Norge på alvorlig sykdom med stor utbredelse i befolkningen (folkesykdommer), og som utgjør en stor del av hverdagen for mange av foreningens medlemmer. Norge er et lite land i den medisinske forskningens verden. Mange framskritt må hvile på arbeid gjort i utlandet. Allikevel, dersom det finnes nisjer i helseforskningen, for eksempel forskning på sjeldne sykdommer eller spesielle behandlingsprinsipper, der det ligger spesielt godt til rette for at norske forskere kan nå langt på den internasjonale arena, så er det også viktig å ha god finansiering og støtte til disse.

Legeforeningen har det siste året bedt Forskningsutvalget se spesielt på forskningsforholdene innenfor spesialiteter som rus, psykiatri og allmennmedisin. Behovet for mer forskning i primærhelsetjenesten er med som et eget punkt, det samme er forskning med globalt perspektiv. Forskning er helsetjenestens grunn­pilar og Legeforeningens arbeid med forskning vil bli desto viktigere i ­framtiden.