Foto: Jon Helle

«Tour de Finnmark» 2019

Vi startet vår lenge planlagte Finnmarkstur med å fly til Alta den 19.03.19. Edith Stenberg (sekretariatet) og Jon Helle (Of-leder) fløy fra Oslo, mens jeg snek meg på flyet i Tromsø. Flyet var i rute og på Alta lufthavn stod leiebilen klar til å bringe oss det første stykket i Finnmark.

Onsdag kveld var det planlagt et møte i Alta med overlege Christel Benedicte Eriksen, hovedtillitsvalgt ved Klinikk psykisk helsevern og rus, Helge Haugerud, varahovedtillitsvalgt ved samme klinikk og Paul Olav Røsbø, allmennlege og leder av Finnmark legeforening. Christel tok imot oss i Alta. Hun var primus motor for turen og hadde laget et svært godt program som ble fulgt til punkt og prikke, med forbehold om litt lengere tid til å kjøre over Sennalandet enn beregnet i planen.

Vi hadde en sen, men svært hyggelig middag på Alta hotell. Det ble diskutert alt fra forholdene i psykiatrien i Finnmark til at det hører med til kvalifikasjonene til en allmennlege i havgapet å stille kravspesifikasjoner til ambulanse­- båten. Det er i hvert fall en fordel å inneha slik kunnskap. Helge nevnte bærerne. De som står igjen og fyller alle hullene. De er svært viktige for stabilisering og rekruttering, men ­settes de nok pris på i en presset helsetjeneste og ivaretar man deres behov godt nok?

Dagen etter var det avtalt et møte med klinikksjef Inger Lise Balandin og rådgiver Robert Kechter ved Klinikk psykisk helsevern og rus. Vi fikk en innføring i hvordan psykiatrien er organisert i Finnmark med DPS`er på seks lokalisasjoner per nå. Likevel har mange av pasientene flere timers reisevei til poliklinikken. Det var enighet om utfordringene. Dessverre har de også i Finnmark et stort problem med at pasientene ikke møter opp til timer på poliklinikken. 30% uteblir. Det er mange pasienter og mange timer som kunne blitt brukt til andre pasienter. I de 30% er det nok dessverre også en del som har et stort behov for behandling, men ikke makter å møte.

Tillitsvalgte i Alta

Skypemøte, Alta

Møte, Kirkenes Sykehus

Man har fått i stand en vaktordning i voksenpsykiatri, men det er en ordning som ikke betyr at pasientene møter en psykiater, men at det er en psykiatrisk vakthavende som kan rådgi allmenn­legene på vakt og ha samtaler på Skype eller på telefon. Er dette forsvarlig? Innen barnepsykiatri er det ikke en vaktordning etablert 24/7. Det er et begrenset antall hoder å bruke, men den største bøygen er som ellers i helsevesenet; hvordan skal dette ­finansieres innenfor rammen.

I lunsjen var det medlemsmøte med medlemmer fra alle DPS`ene. Spørs­målet om vaktordninger var det også fokus på i medlemsmøtet. Kompetanse­- hevning er en annen sak som opptar våre medlemmer over hele landet, så også i Finnmark. TUD (Tvungent helsevern uten døgnopphold), et nytt begrep for meg, opptok medlemmene. Tidligere har all tvangsbehandling vært styrt fra UNN-Tromsø og psykiaterne på Åsgård har hatt ansvaret for tvangsbehandling. Med TUD blir dette ansvaret flyttet til en behandler nærmere pasienten, men med det ­følger et behov for kompetansehevning, og det koster penger.

Etter møtet startet kjøreturen over det beryktede Sennalandet. Stormer det i nord er det her man møter stengte veier. Det var kanskje ikke så farlig for oss, men kjøreturen illustrerte de problemene som er helt spesielle i vår nordligste region. Vinterværet og ­vinterveiene er uforutsigbare. Vi hadde en flott tur og været bød ikke på store problemer den dagen.

I Hammerfest fikk vi møte direktøren i Finnmarkssykehuset Eva Håheim Pedersen og HR-sjef Lena Elisabeth Nielsen. Det var et godt møte. Det er vedtatt å bygge nytt sykehus i Hammer­- fest. Sykehuset er planlagt og tomten er bestemt, men bygger man for fremtiden? Det er viktig å lære av tidligere feil og det er uklokt å bygge for lite. Nye Kirkenes sykehus har gått i den fellen og har nesten konstant over­belegg på medisinsk avdeling, noe som ikke er en fordel for hverken pasientflyt eller pasientsikkerhet.

Toppledelsen sitter ikke på Hammer­- fest sykehus, så etter møtet bar det opp til medlemsmøte i store auditorium på sykehuset. Der ble det servert pizza og brus, og om det var serveringen eller besøk sørfra som avgjorde vet jeg ikke, men auditoriet var fullt både av eldre og yngre leger som er opptatt av gode helsetjenester til folket i Vest-Finnmark. Vi diskuterte sammenslåing av UNN og Finnmarkssykehuset. Skepsisen er stor i nord. Dersom den skal gjennomføres, må den viktigste grunnen være et bedre tilbud til pasientene og ikke en politisk hestehandel på Granavolden. Helseministeren har sagt saken skal utredes – så vil fremtiden vise om det blir en sammenslåing eller ei. Det er ingen tvil om at det blir krevende å lede en organisasjon som er spredd over et geografisk område større en Danmark og med vær- og føreforhold som er en utfordring hver vinter. Legene løftet også problemet med rekruttering og stabilisering. Er man virkelig opptatt av det, eller velger man å lukke øynene til problemet er oppstått og den stabile kjerne av leger har gått på pensjon eller flyttet sørover av ymse årsaker.

Torsdag morgen var det tidlig opp for å nå morgenflyet til Tromsø med overgang til Kirkenes. Vi landet på Høybuktmoen, Kirkenes lufthavn i strålende solskinn. Her var leiebilen klar igjen. Vi stablet oss inn og kjørte inn til nye Kirkenes sykehus som ligger vakkert til mellom Førstevatn og ­Andrevatn. Tone Hagerup, hovedtillits- valgt og geriater ved Kirkenes sykehus tok imot oss. Hun bød på arbeidslunsj før vi fikk møte Rita Jørgensen, klinikk­- sjef ved Klinikk Kirkenes. Et hyggelig møte hvor ledelsen er enig med legene i utfordringene med et sykehus som allerede ved åpning er litt for lite, men som er nytt og flott og har mange gode løsninger. Vi fikk en omvisning på sykehuset, lyst og fint med flotte enerom som dessverre er litt for trange til å gjøres om til tomannsrom. Dette også et resultat av at man må holde seg innenfor rammen og budsjetter blir skåret ned for å spare. Men utstyret er nytt og de har fått mye bra utstyr på plass.

Ettermiddagen gikk med til å møte Of`ere ved Kirkenes sykehus igjen med pizza og brus. Kirkenes sykehus har mange fast ansatte dedikerte overleger, men sykehuset har også en del spesialister med Nordsjø-turnus. Mange av dem har jobbet på Kirkenes sykehus over år. De jobber noen uker av gangen for deretter ha fri i lengere perioder. Mange av dem bor i Sverige og har lang fartstid og erfaring. Dette blir oppfattet som en styrke. De bringer ny kunnskap og stimuli med seg fra større sykehus med større pasienttilfang. Legene i Kirkenes tok opp de samme problemstillingene som i Hammerfest. Samme­n­- slåing av sykehusene og rekruttering og stabilisering.

I nydelig nord-norsk vinterlys startet bilen fra Kirkenes mot vest til Karasjok. Det ble en 4 timers biltur gjennom det nordligste Finland, skoltesamenes hjemland. Området er øde, men noen hus ligger det med kilometers mellomrom og var det ulvespor vi så i veikanten? Ulven så vi dessverre ikke. En lang dag endte på Karasjok Scandic Hotell. Vi stupte i seng, men en av oss først etter en god runde i badstuen og snøbad (man har da badstuknappen!).

Fredag var siste dag på vår Finnmarksturne og 08.30 møtte vi på SANKS (Samisk Nasjonalt kompetanse­- senter-psykisk helsevern og rus). Der møtte vi Gunn Hætta, DPS-leder, plass­- tillitsvalgt Frode Boyne og overlege ved UPA i Karasjok Arnhild Somby. SANKS sitt samfunnsoppdrag er å tilby likeverdige helsetjenester til den samiske befolkning i hele Norge, og de vil gjerne være et kompetansesenter for samer i hele Sapmi. Sapmi er det nordsamiske navnet på det området samene tradisjonelt har bodd i som strekker seg fra Kolahalvøya i nord og øst til Hedmark i sør og vest. Man har et samarbeid på tvers av landegrensene bl.a. med Jämtland og Härjedalen hvor det er sør-samisk befolkning på begge sider av grensen. Organisatorisk ligger SANKS under Finnmarkssykehuset, noe de ikke mente var en udelt fordel. Finnmarkssykehuset sliter med de samme økonomiske utfordringene som mange andre helseforetak og har i tillegg nettopp ferdigstilt et sykehus og et til er under planlegging. Kanskje man burde organisere SANKS som en selvstendig enhet i Helse Nord?

Vi fikk en omvisning både på BUP, UPA og døgnenheten for psykisk helse og avhengighet. BUP og UPA ligger høyt og fint med fritt utsyn over Kàràsjohka. Den dagen vi var der var pasientene på tur og Gunn Hætta fortalte oss hvordan man brukte naturen aktivt i terapeutisk øyemed, «utmarksterapi».

Besøket på SANKS ble avsluttet med et medlemsmøte og lunsj. Vi fikk servert samisk bidos, godt og mettende. Med oss på Skype var psykiater Heidi Thuv fra Tana. Det var igjen vaktordningen som ble diskutert, men hun understreket også gleden ved å jobbe i Finnmark. Nærheten til naturen, kulturen og mulighetene til å samarbeide på tvers av etater og yrkesgrupper. Ettermiddagen ble brukt til en liten sight-seeing i ­Karasjok. Vi var på Sametinget, et ­imponerende stykke arkitektur. Tilslutt kjørte vi til Lakselv for å fly hjem med Widerøe til Tromsø, Oslo og Bergen.

Det var en strålende tur og den viste oss igjen hvor nyttig det er å komme rundt og snakke med medlemmene i vårt langstrakte land. Vi lærer alltid nye ting. Forståelsen av avstandene i Finnmark føltes på kroppen og vi ble ikke fraktet i ambulanse, bare så det er sagt! Det var svært spennende å høre om SANKS og få et lite innblikk i hvor viktig kulturforståelse er for å levere gode helsetjenester. Tilslutt håper vi at besøket bidro en smule i å utvikle samarbeidet mellom tillitsvalgte og ledelsen.

En ting til slutt. Finnmark er eksportør av fisk og fagfolk – hvor mange eldre leger har man ikke hørt snakke om sin tid i Finnmark med stjerner i øyene. Har du på noe tidspunkt i livet bodd i Finnmark vil vårt nordligste fylke alltid ha en spesiell plass i hjertet.