Vårmøte i Overlegeforeningen

Vårens vakreste eventyr kan også være når Yngre legers forening og Overlegeforeningen sammen arrangerer vårmøte for tredje gang. Denne gang på ærverdige Britannia Hotel, nylig åpnet igjen etter 3 år med oppussing. Med sommerbris i lufta og 20 grader ute var Trondheim en flott ramme for de 250 gjestene.

Alle foto: Vilde Baugstø
Av Lindy Jarosch-von Schweder,
styremedlem Of

Kurskomiteen hadde satt sammen et svært godt program som engasjerte, begeistret, men også bekymret og beveget lytterne.

Flyktninger og norske leger

Det startet med dr. Marily Passakiotou fra Hellas, kirurg (surgeon intesivist) og chair of the CPME Working Group on Refugee Health. Hun trakk fram politiske og helsemessige aspekter ved flykning-politikken og viste både film og historier fra flyktningkrisen som rammet Europa og særlig Hellas. Nesten 1 mill. flyktninger kom til eller dro gjennom Hellas i 2015. Det var både politiske flyktninger og de som ønsket et bedre liv for seg og sin familie. Problemene sto i kø og krisen var ­formidabel. Hun viste bl.a. til forferdelig forlis, med drukning i Middelhavet som konsekvens, særlig i 2016. En økning på 2500 flyktninger i løpet av 20 dager var voldsomt, ikke bare fordi de ikke hadde ressurser nok, men også fordi det var en enorm emosjonell belastning. Tyskland aksepterte mange flyktninger, i likhet med Sverige og Storbritannia. Ikke alle land oppfylte sine lovnader om å motta flyktninger. Dette førte til stor belastning for ­Hellas. Hun formidlet det enorme arbeidet som var nedlagt av helse­personell i håndteringen av flyktningkrisen og hvilke barrierer som de ble møtt av underveis. Det var frykt for infeksjoner (men, som viste seg å være lav), utfordringer knyttet til kostnader, språk og kultur. De måtte også håndtere svært trauma­tiserte kvinner som var blitt gravide etter voldtekt. Det var ønskelig å finne leger blant flyktningene som kunne hjelpe til, men arbeidet var vanskelig. Det hadde dessuten vært bra for samfunnet om de fikk jobbe med noe de hadde kunnskap om. Det var gripende og høre på historien, men samtidig viser det seg at det nytter å hjelpe, det nytter å samarbeide og det nytter å ha troen på at problemene faktisk kan løses bare man står sammen.

Kursleder Jannicke Mellin-Olsen og Of-leder Jon Helle

Nyvalgt Of-styre

Of landsrådsmøte

Foreleser Jan Knudtzon Sommerfelt-Pettersen

Foreleser Sofie Snipstad

Foreleserne Jan Fredrik Andresen og Pål Iden

Foreleserne Torkel Steen og Anne Kjersti Befring

Noe av dette ble også formidlet av LIS lege i Ålesund Abdul Mozen, som var flykning og utdannet lege i Syria: «Å være lege er likt i hele verden. Vi behandler mennesker, har ­samme fag og deler mye sammen. Det er ulikheter i organisering og ressurser, men å gi helsetjenester er likt. Det handler om å redde liv.»

Det tok flere år å få godkjenning som lege, det var en tidkrevende og byråkratisk prosess. Han oppfordret oss til å bruke kompetansen til flyktningene, og se på dem som en mulighet og en ressurs.

Avslutningsvis ga lege Kirsti Bruaset fra Flytningshelseteamet en orientering om teamet som ivaretar kommunens ansvar for helsehjelp til tre grupper. Den ene gruppen er asylsøkere som møter opp uanmeldt på en grense­stasjon og ber om beskyttelse. Det er ulike antall som kommer og avhenger av internasjonale forhold. Den andre gruppen er flyktninger som oppfyller kravene til beskyttelse av FN eller de er kvoteflyktninger registrert hos FNs høy­kommissær. Norge får tildelt et gitt antall hvert år. Den tredje gruppe er familiegjenforente. Hvordan de ulike gruppene ivaretas løses ulikt rundt i landet. Hun trakk særlig frem betydningen av å bruke profesjonell tolk i møte med flyktninger og asylsøkere, altså unngå å bruke barn og annen familie, slekt og venner.

Global helse

Etter felles sesjon med Ylf, fortsatte Overlegeforeningen med å høre ­president for verdens anestesiforening, overlege Jannicke Mellin-Olsen ­presentere sitt arbeid innen global helse på årsmøtet. Med stor bekymring formidlet hun at anestesitilgang varierer dramatisk rundt i verden, hvor 5 av 7 milliarder mennesker ikke har tilgang til anestesi. Det framstår ubegripelig. Dette er noe verdensorganisasjonen jobber med, bl.a. gjennom å påvirke politiskere og ledere. Det er et imponer­- ende arbeid som legges ned for å bedre global helse. Det var et sterkt foredrag. Når vi får høre om verdens utfordringer innen helse og anestesi som vi tar for gitt, gjør det inntrykk. Ikke bare trenger vi å høre om dette for å kunne engasjere oss mer, men kanskje også for å vise mer takknemlighet med det vi har.

På kvelden ble det hyggelig samvær og god middag i selveste Palmehaven på Britannia. Overlegeforeningen ­hadde valgt ny leder Anne-Karin Rime, mens yngre leger skulle foreta valg påfølgende dag. Det vanket flotte ord til de to avtroppende lederne – Jon Helle i Overlegeforeningen og Christer Mjåset i Yngre legers forening.

På dag to var temaet alt fra nano­teknologi og personvern til pasient­skader, legemiddelbemanning og ­beredskap.

Nanomedisin

Sofie Snipstad, postdoc ved NTNU, underviste (for dette var nytt for mange) om nanopartikler og bruken av dem. I Trondheim forskes det mye på bruk av ultralyd og mikrobobler innen nano­vitenkap. Med nanoteknologi kan man bl.a. beskytte medisin fra nedbrytning, gjøre medisinen løselig og mindre toksisk, øke effekten og gi mindre ­bivirkninger av medisiner. Det er fortsatt en del barrierer knyttet til nano­medisin som at det er mulig toksisk og dessuten er det mangel på regulatoriske retningslinjer.

Pasientskader

Etter henne fikk vi høre direktør ­Jan Fredrik Andresen fra Helsetilsynet snakke om pasientskader og direktør Pål Iden snakke om undersøkelses­komiteen UKOM. Iden trakk fram at arbeids­formen i UKOM i hovedsak skal være muntlig som å snakke med pasienter og helsepersonell. UKOM skal være tilstede for å forstå den oppståtte ­uønskede hendelsen og derav ivareta pasienter og pårørende. Ingen kan bestille saker som ønskes undersøkt, men det er mulig å søke råd. ­Aktuelle saker er alt fra individer til virksom­heter, rammebetingelser og overordnede strukturer. Både politiske og økonomiske insitamenter, IKT systemer, systemer for oppfølging av fagfolk, kompetanse etc. er områder de skal granske. Iden var tydelig på at UKOM ikke ønsker å finne syndebukker, men de skal heller se på ramme­- betingelser som gjør at noe kan gå galt og evt. endre dem slik at hendelser ikke skjer igjen.

Flere i salen lurte på hva forskjellen mellom Helsetilsynet og UKOM blir, og det er slik at UKOM ikke er et nytt tilsynsorgan, men skal granske forhold for læringsperspektiv.

Andresen fra Helsetilsynet påpekte at de skulle komme til å finne en god arbeidsfordeling mellom tilsyn og UKOM. UKOM er heller ikke til erstatning for utrykningsgruppen som nå heter operativ varsel for tilsyn.

Beredskap

Vi fikk siden høre om Legemiddel­mangel av fagdirektør i Legemiddelverket Steinar Madsen, hvor globale problemer gir nasjonale utfordringer. Han presenterte urovekkende tall knyttet til bl.a. medisinmangel og ­avregistreringer pga. utilstrekkelige salgstall. Det er særlig allmennmedisinen som oppøver byrden av legemiddelmangel. Dette koster oss 300 millioner kroner årlig. Det er ikke meldeplikt for uregistrerte medisiner, så det kommer ofte overraskende når de avregistreres. Foreløpig gis det ikke gebyr for å varsle om dette, men det er ønskelig og noe Legemiddelverket arbeider med. ­Reserver er heller ikke lenger vanlig, man produserer når man får en ordre.

Nasjonalt senter for beredskap og legemiddelmangel er lagt til OUS som jobber mye med dette.

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonalt-senter-for- legemiddelmangel-og-legemiddel­beredskap-i-spesialisthelsetjenesten

Når det oppstår mangelsituasjoner, må alternativ medisin tilbys. Det kan i noen tilfeller føre til at behandlingsregime må endres. Kritisk blir det først dersom det ikke finnes en god erstatning, Det fører til at pasienter risikerer og ikke å få optimal behandling pga. produksjonsvansker. Noen etterspurte om hvorfor ikke vi produserer selv. Det skyldes bl.a. enorme kostnader og at medikamenter har kort levetid, som gjør det lite ­hensikts­- messig å produsere selv.

Madsen formidlet også utfordringer med hensyn til spesielle hendelser. Her trakk han fram bl.a. hacking som et problem, da hackere kan manipulere lagersituasjonen eller stjele forskningsinformasjon. Madsen trakk også fram klimaforandringer der uvær og stormer kan ødelegge fabrikker som produserer legemidler (eks fra Puerto Rico). Det har også vist seg at forurensing kan skape problemer for produksjonen, som da blodtrykksmedisin produsert i Kina ble forurenset med et kreftfremkallende stoff (medisinen ble trukket fra markedet).

Legemiddelforsyningskjeden er dessverre også blitt et mål for hybrid krig og terror. Global virksomhet er derfor helt avhengig av sikre og gode IT systemer.

Når det gjelder nasjonal lagring innen kritisk medisin, så har vi ikke tilstrekkelig beredskap om medisin i dag. Det er videre ønskelig å levere informasjon direkte til brukerne. Dersom vi skulle lure på om en medisin er blitt mangelvare, vil det stå i Felleskatalogen.

Vi fikk høre mer om beredskap av pensjonert kontreadmiral ved Forsvarets sanitet Jon Knudtzon Sommerfelt-­Pettersen. Han stilte spørsmålet om det er plass til militærleger i det sivile sykehuset? Ettersom vi ikke har mer enn tre militære sykehus, må det legges til rette for dette i ordinær helsetjeneste dersom befolkningen ønsker militær sanitet. Dersom krig skulle oppstå, må vi ha en plan og vite hva som inngår i forsvarets sanitet.

Personvern

Overlege Torkild Steen snakket om personvern, media-stormen rundt oppslaget «dødelig personvern» og varsling­- ene fra lege-miljøet omkring pasientsikkerhet og håndtering av personvern på OUS. Anne Kjersti Befring, advokat og forsker, snakket om de juridiske aspektene rundt forståelsen av personvern og GDPR, med særlig fokus på legenes behandlerrolle og personvernhensyn i klinisk pasientbehandling.

Todelt helsevesen

Vi hadde to innledere til temaet. Det var Grethe Aasved, tidligere direktør ved Aleris, nå direktør ved St. Olavs hospital samt Steinar Westin, professor i sosialmedisin ved NTNU, forelesere.

Aasved startet med å spørre «hva er et todelt helsevesen?» Har vi det innad og utad eller har vi det innad den ­offentlige organisasjonen?

Hun tok opp utfordringer knyttet til allerede eksisterende uønskede variasjoner innad i den offentlige helsetjen­esten til tross for mål om likeverdige tjenester uansett hvor man bor. Den største veksten innen private ­tjenester kommer fra privat betalende. Hun mente at privat tilbud ikke vokser frem pga. mulig­heten for pasienter å kjøpe seg ut av køen. Det er særlig to områder Aasved trkker frem hvor de private er gode. Det ene er de privates bevissthet rundt nytenkning og innovasjon. ­Aasved påpekte at det er mye innovasjonskraft som ikke er tilstrekkelig utnyttet i det offentlige. Det ­andre er å synliggjøre tilbud det offentlige ikke har, noe private utnytter som konkurransefortrinn. Hun formidlet at de private må ha et annet pasientfokus, pasienten må være fornøyde fordi selskapet kan gå konkurs. Det innebærer fokus på omdømme og kvalitet og at selskapet må drives effektivt. Det ­syntes å være enighet om behovet for et sterkt offentlig helsevesen, men at private aktører er et viktig supplement til offentlig helsetjeneste. Steinar Westin snakket deretter om vi allerede har en delt helsetjeneste og da en 3-delt (rike, middelklasse og fattige) helsetjeneste? Han trakk fram to urovekkende trender: veksten i private forsikringer og nye legemidler til uanstendige priser (se boom i helseforsikringer). Over 500.000 nordmenn har forsikringer (barneforsikring, kritisk sykdom), men også behandlingsforsikring. Her viste han til forskeren Julian Hart sin artikkel i Lancet fra 1971 hvor Hart mente en underfinansiering av offentlige helsevesen skaper misnøye i befolkningen som medfører fremvekst av private aktører. Oppsummert var de begge enige om viktigheten av et sterkt og godt offentlig helsevesen.

Til slutt fikk vi høre siste nytt innen LIS utdanningen Det er en stor bekymring for at det blir økte regionale forskjeller med ny LIS utdanning og innskrenkede muligheter for nasjonal rotasjon. Flere var bekymret for at utdanning var lagt til HR seksjonen og ikke til fagaksen. Årsaken til dette var antakelsen om at fagdirektørene har mer kunnskap om faglig kvalitet i utdanningen, selv om HR vil kunne tilrettelegge for gode strukturer og forløp.

I flere av innleggene ble det påpekt manglende forankring i ledelsen i behovet for spesialistutdanning, særlig knyttet til behov for ressurser.

Når det gjelder veiledning og supervisjon, er det viktig at ikke rollen blir så profesjonalisert at kun få leger kan fylle den.