Brynjulf Ystgaard

Overlegen fortsetter serien om overleger som har gjort seg bemerket ved å gjøre en stor innsats på også andre områder enn sitt daglige virke som overlege.

Intervjuet av Arne Laudal Refsum

Brynjulf Ystgaard er spesialist i gastroenterologisk og generell kirurgi og er overlege. Han har erfaring med krigskirurgi og nødhjelpsarbeid gjennom mange år som teamleder for Røde Kors i internasjonale operasjoner og som initiativtaker til hjelpeorganisasjonen CapaCare.

Han var den første redaktøren i «Overlegen». Ystgaard er utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hans innsats innen medisin og humanitært arbeid.

Hvorfor ble du lege?

Du snakker om begivenheter fra forrige årtusen, det er ikke alt som er like lett å huske. Men jeg mener bestemt at det hadde noe å gjøre med min tante og inngiftede onkel, de var henholdsvis helsesøster og distriktslege på Inderøy i Trøndelag. For meg virket det de holdt på med som spennende og utfordrende, også fordi historiene deres var ispedd begivenheter fra 2. verdenskrig. Så da jeg fikk gode nok karakterer på videregående til å komme inn, var det ikke tvil i min sjel.

Hvorfor ble du gastrokirurg?

Den veien var litt mer kronglete. Etter ikke helt vellykkede forsøk på patologi og allmennmedisin, fikk jeg et vikariat på kirurgisk avdeling i Kristiansund, hos overlege Hope. Etter det var jeg fanget av kirurgien. Jeg likte gastrokirurgi mye på grunn av akuttsituasjon- ene, inngrep som ga deg utfordringer i feltet som måtte løses der og da. Jeg kunne nok valgt andre subspesialiteter, men sett i retrospektoskopet er jeg fornøyd med valget jeg tok.

Brynjulf Ystgaard har jobbet med katastrofearbeid i over 20 år. Her fra Haiti i 2010.

Tenkte du på andre spesialiteter?

Jeg tok under studietiden et år med tropemedisin i San Francisco. Dette var et veldig inspirerende opphold for den generelle interesse for faget, men også for infeksjonsmedisin som året hovedsaklig dreide seg om. Så jeg planla selvfølgelig å bli infeksjonsmedisiner. Det stoppet ved turnustjenesten, indremedisin den gang var i veldig stor grad geriatri, veien til infeksjonsmedisin var lang, og virket for meg lite fristende. Men jeg synes fortsatt at faget er veldig interessant, kan nok tenke meg at jeg hadde trivdes godt med det også.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i løpet av karrieren?

Verden er full av tragedier, i Afrika, Asia, Haiti og også i Norge. Jeg har sett mange slike i forskjellige sammenheng, de gjør inntrykk. De motiverer til videre innsats, men de gjør meg også takknemlig for at mine barn vokste opp i Norge. Det som likevel har gjort størst inntrykk på meg er livsgleden du møter, uansett hvor ille forholdene er. To episoder vil være med meg til jeg dør; julefeiringen i Lokichokio, på Røde Kors sitt feltsykehus nord i Kenya. 1. juledag ble det arrangert en fotballkamp hvor alle spillerne hadde i hvert fall et bein amputert. Det gikk i full fart, på en eller to krykker, med utrolig pågangsmot og en seiersglede du sjelden ser maken til. Den andre episoden har motsatt fortegn; i Masanga i Sierra Leone kommer det inn en ung mann med respirasjonsbesvær. Vi finner ingenting annet enn hypoxi, og en ting til, paralytisk intercostalmuskulatur. Han døde, vi hadde hverken respirator eller jernlunge. Han hadde ikke fått poliovaksine…

Hva er du mest stolt av å ha fått til?

Uten tvil CapaCare, som jeg startet sammen med Håkon Bolkan. Dette er en organisasjon som har til hensikt å gjøre helsearbeidere i Low and Middle Income Countries (LMIC)-land bedre i stand til å løse sine problemer uten hjelp utenfra. Vi har foreløpig konsentrert oss om kirurgi i Sierra Leone, men håper på å ekspandere faglig og geografisk. Det mest gledelige er den entusiasme, dyktighet og faglige stolthet mine yngre medarbeidere både i Europa og i Sierra Leone viser for vår aktivitet. Det gir meg tro på at dette vil fungere lenge etter min tid.

Hva er mest ergelig å ikke ha fått til?

Å kunne påvirke og modifisere vår nye spesialiststruktur. I prinsippet er jeg av den oppfatning at en detaljstyrt, rigid spesialiststruktur ikke er tilpasset den dynamiske (pre-Covid19) situasjonen vi befinner oss i, teknisk og sosialt. Kirurgien har gjennomgått en rivende utvikling siden jeg ble spesialist i 1990. Det er fortsatt liten grunn til å tro at disse endringene stopper nå eller at tempoet går synderlig ned. En karriere varer vanligvis noe over 30 år, og en spesialitet bør ha potensiale til å overleve i hvert fall en generasjon spesialister. Noe vår spesialistreform ikke legger opp til.

Capa Care, Røde Kors, andre internasjonale engasjementer: Nevn noen oppdrag, inntrykk, læring, «Take home Message»?

Vi lever i en høyteknologisk medisinsk verden, med løsninger som forutsetter tilgang på litt av hvert. Mange av de vi møter har ikke en slik bakgrunn. Men de har utviklet teknikker for å overleve under de rådende forhold, teknikker som under gitte forhold kan være like anvendelige som de vi bruker. Så mitt basale råd er ydmykhet. Det er ikke sikkert at våre løsninger er det beste for ethvert gitt problem. Så lytt til lokale råd, og tilpass løsninger etter de lokale forhold. Og de varierer mye. I India lurer man på om vi har invasiv cardiologi med oss når vi kommer med et feltsykehus, i Sør-Sudan er ultralyd et avansert instrument. Man må treffe vanskelige valg om prioritering. Hvorfor ikke ta med en respirator? Svaret er som regel at det vil binde opp arbeidskraft som er essensiell i andre deler av virksomheten. Disability adjusted life years (DALY) er et operativt redskap, det må styre din virksomhet.

Hvordan lage seg rom/tid til slikt internasjonalt engasjement og også nasjonalt (Brokkforum/Of/Overlegen) i en travel karriere?

Det dreier seg nok om prioritering. Jeg liker å tenke på meg selv som et bindeledd mellom min foreldregenerasjon og mine barns generasjon. I det perspektivet blir kompetanseoverføring sentralt, til meg og fra meg. Noen ting vil da gå tapt, og dagene har i perioder hatt for få timer. Men det sies, at hvis du vil ha noe gjort, spør en som har det travelt. Og som synes at det vedkommende driver på med er morsomt. For det har vært en ledestjerne gjennom all min virksomhet, å ha det gøy. Og se at det vokser etter seg, som det at Overlegen nå er blitt et av de mest interessante helsepolitiske tidsskrifter som er tilgjengelig!