Det spesielle nord

Takk for anledningen til å dele noen refleksjoner som ny administrerende direktør i Helse Nord RHF. Jeg kom fra stillingen som direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), og rakk så vidt å besøke de fleste av helseforetakene her i nord før fokuset fra slutten av februar ble helseberedskap og covid-19. Det ble ikke den rolige og strategiske tilnærm­ingen til ny jobb og nye oppdrag jeg så for meg.

Kriseberedskap er å forberede seg godt på det vi håper ikke skjer, dilemma­- fylt og vanskelig både i teori og praksis. I DSB-rapporten «Analyser av krise­scenarioer» fra 2019 pekes det på ­pandemi og legemiddelmangel som de to hendelsene med størst sann­synlighet og konsekvens for Norge: «De to tenkte, uønskede hendelsene har både høy sannsynlighet og store konsekvenser. Spesielt for liv og helse, men også for samfunnsstabilitet og økonomi. (..) Hendelsene antas å skape stor uro, fortvilelse og avmaktsfølelse i befolkningen, og mange vil kritisere myndighetene for manglende beredskap.» En slik analytisk tilnærming til de mest krevende scenarier gjør nok at jeg kanskje ble mindre overrasket enn mange andre da pandemien traff oss. Men intensiteten og hurtigheten i utbredelsen var overraskende også for meg.

«Jeg er imponert over all aktiviteten og det gode samarbeidet både regionalt og mellom helseregionene»

Situasjonsforståelse, informasjonsdeling, samordning og koordinering. Dette er de tre områdene jeg konsentrerer min beredskapsledelse og organisering av arbeidet omkring. Det å sikre disse tre punktene er avgjørende. Med utgangspunkt i de regionale helse­- foretakenes «sørge-for-ansvar» jobber vi hele tiden for at vi har felles mål, kjennskap til felles strategier og for­ståelse for hverandres roller, ansvar og behov for samhandling og koordi­nering, om enn ikke alltid like lett.

Fra 25. februar til 4. mai har jeg vært i Nord-Norge, selv om jeg egentlig er ukependler. Men jeg erfarer at denne typen beredskapssituasjon krever kontinuerlig nærvær. Geografisk distanse skaper distanse til det arbeidet som må skje, og jeg har kjent på at jeg har måttet være kontinuerlig koblet på for å kunne lede og understøtte på en best mulig måte.

Vi har lett for å si at «det er så ­spesielt her nord», men jeg vil heller omformulere dette til å si at vi har spesielle forhold vi må ta hensyn til i Nord-Norge. Derfor kom vi tidlig i gul beredskap, og sto lenge på det beredskapsnivået selv om vi står i grønt nå. I Nord-Norge har vi en spredt befolkning, gode men til dels små sykehus, og store avstander. Vi er helt avhengig av flytransport og luftambulansetjen­este for å kunne ivareta pasientene våre i en situasjon hvor flyavgangene er få, og mange av flyplassene våre er stengt. I tillegg er været i regionen vår ganske så ublidt til tider. Dette skaper store utfordringer for pasienttransport, det være seg i luft, på vei eller på vann. Når vi nå i tillegg skal være forberedt på andre hendelser, som ras og flom, gir dette oss noen helt spesielle utford­ringer og behov for fortsatt fokus på høynet beredskap.

Jeg er imponert over all aktiviteten og det gode samarbeidet både regionalt og mellom helseregionene. Det er kort vei mellom HOD og regionene og de nasjonale aktørene Helsedirektoratet, FHI, SLV og andre. Vi vil ta med oss mange nyttige læringspunkter fra denne situasjonen. De kommende evaluering­ene blir spennende og vil gi både opp- og nedturer. Men det må vi tåle, for er det noe vi kan si med sikkerhet, så er det at vi vil se flere pandemier i frem­tiden. Det er ennå svært mye som er usikkert med tanke på pandemien vi står i akkurat nå, men som assimilert nordlending velger jeg å tro på det nordlendingen gjerne sier i en krise­situasjon: «Vi står han av.»