Fra tillitsvalgt til toppleder

Overgangen fra tillitsvalgt til toppleder kan enklest beskrives slik: For meg gir det mening å jobbe sammen med andre for å skape en bedre helsetjeneste. Det gjorde jeg i Legeforeningen og det gjør jeg i Sykehuset Østfold. Nå som da er noe lett og noe vanskelig. Jeg får mest arbeidsglede av samarbeid med gode kolleger i jakten på løsninger og variasjon i oppgavene.

I det siste har jeg kjent takknemlighet over å være en del av helsetjenesten, når vi igjen har sett hvor viktig helse og behandling av sykdom er for enkeltmennesket og for tryggheten og stabiliteten i samfunnet. Da de skremmende beskrivelsene kom fra Italia, og alvoret gikk opp for oss, svingte folk seg rundt og gjorde alt de kunne for å sikre at vi kunne ta best mulig vare på pasienter og ansatte. Det har vært et privilegium å lede sykehuset gjennom denne fasen, og jeg håper følelsen mange har hatt av lagånd, systematisk arbeid, god kommunikasjon og mestring av store utfordringer blir hengende igjen lenge.

I min siste leder i Tidsskriftet skrev jeg at «målet ikke alltid helliger midlene». Jeg husker at jeg var opptatt av det på slutten av tiden i Legeforeningen. Det hadde gått opp for meg at vi sjelden har svaret, men hele tiden er i prosess. Det betyr at vi ikke kan vite sikkert om vi kommer i mål, men kan gjøre mye for å jobbe godt på veien mot målet vi har satt. Ordet «prosess» gir sikkert forskjellige assosiasjoner, men faktum er at alt liv, all sykdom, all behandling og all utvikling av sykehus og helsetjen­- este er prosesser. I Legeforeningen lærte jeg å anerkjenne dette, bli mer tålmodig og respektere prosessene og menneskene som deltok. Jeg erfarte at hver gang noe falt på plass, dukket noe nytt opp, og at det ofte var overraskende mange innfallsvinkler, for- og motforestillinger som måtte tas hensyn til. Det var viktig å finne god balanse mellom kompromissvilje og beslutningsevne. Det var også viktig å ikke miste motet når det ble motstand. Disse erfaringene er fremdeles nyttige for meg. Jeg mener at det er helt nødvendig å glede seg over alle fine og rare hendelser i en sykehushverdag og alle små og store ting man får til, samtidig som vi setter klare mål og retning framover og anerkjenner at mange har høyt arbeidspress og påvirkes av å jobbe med tunge menneskeskjebner og alvorlig sykdom.

Alle som har fulgt med på Sykehuset Østfold vet at vi har for liten plass. Vi har over 100 prosent belegg for ofte. Evalueringen av byggeprosjektet er snart ferdig, og de som planla nytt bygg gjorde sitt beste for å få alle ender til å møtes. Samtidig var det lagt noen forutsetninger som er endret for bygging av nye sykehus. I SØ må vi øke sengetallet og redusere belegget. Vi har ­begynt arbeidet for å finne ut hvordan dette kan gjøres. Selv om det ikke er enkle løsninger, er det bra å være i gang. Jeg synes vår modell med et akuttsykehus og et godt elektivt sykehus er bra. Sykehusmiljøene i Østfold var tidlig ute med å legge ned strid­s­økser og jobbe i fellesskap for best mulig pasientbehandling.

Noen lurer nok på om jeg har møtt meg selv i døra etter «skiftet av side». Selvfølgelig er det interessant å se saker fra den andre siden og i noen tilfeller få ny forståelse. For tiden mener jeg at langt flere bør ta lederansvar, fordi ansvarsfølelsen som følger er nyttig å erfare. Kan vi i fremtiden se for oss en modell der mange flere har, for eksempel, 30 prosent lederansvar og resten klinikk? Ellers har jeg oppdaget at jeg med jevne mellomrom blir møtt med at jeg «bare snakker om økonomi» – og at jeg derfor oftere enn før leter etter måter for å forklare at jeg hvert fall forsøker å snakke om god pasientbehandling. At dette skulle bli såpass fremtredende og komme så fort har overrasket meg.

Min siste betraktning er om tillit. Et sentralt og viktig kvalitetstegn. ­Pasienter legger sine liv i legenes ­hender og må ha tillit til at de våkner opp igjen etter operasjonen. For at sykehuset skal fungere best mulig nå det være høy tillit til hverandres kompetanse og vilje til å hjelpe, i og mellom fagmiljøene. Samtidig er sykehus hier­arkiske og med presisjonsarbeid som gir høy risiko for å gjøre eller oppleve feil. En kan hevde at denne risikoen i seg selv gir grobunn for frykt og usikkerhet. Jeg ble raskt spurt om SØ kunne bidra i et pilotprosjekt om arbeidsmiljø for LIS-leger, og en av våre avdelinger er i gang. Jeg håper det vil gi oss erfar­inger som gjør at vi kan bli enda bedre på trygge miljøer med høy tillit.