Redaktørens spalte:

Kjære kolleger

Arild Egge, red

Sist vi jobbet med «Overlegen» var det vanskelig å ikke la seg prege av alvoret bak temaet. Vi ante ikke da hva som sto like foran oss! På den tiden var Covid 19 og Coronaviruset et problem de slet med i Kina. Man tenkte med gru på de scener man bare så vidt var blitt presentert for gjennom media – nedstengning og klappjakt på smittede. Heldigvis så er dette utfordringer andre har og de gangene vi har sett liknende i horisonten, er vi blitt spart; det har ebbet ut på vår dørstokk i verste fall.

Nå sitter vi her midt i en fullrigget pandemi – som ikke denne gang gikk vårt hus forbi. Redaktøren fant umiddel- bart fram igjen «Pesten» av Camus – en tidsriktig gjenlesning i en omorganisert hverdag der også kirurger fikk hjemme­- kontor(!). En annen innfallsvinkel midt i en flom av forvirret og motstridende informasjon på ulike nettsteder. Grupper ble dannet på sosiale medier som skulle sikre nøktern informasjon, men utartet ganske raskt til det uinteressante, i det mange plutselig fant grunn til å hevde skråsikre regnestykker, tallknusing og derav standpunkter – selv i startfasen av noe ingen av oss har særlig erfaring med. Vel – ingen kan klage på engasjementet og svarene skal komme senere. Var vår strategi den beste – eller kommer Sverige med sin Statsepidemiolog Tegnell best ut av det?

Nettopp med bakgrunn i en travel klinisk hverdag vet vi mye om hvor svak vår beredskap er for denne type avvik fra det vi kjenner. Intensivkapasiteten er nedbygd til «det vi trenger» når vi får drive uforstyrret. I jakten på budsjettbalansen og effektiviseringen er lager «død kapital». Helt dagligdags er strykninger av operasjoner på grunn av intensiv og intermediærkapasitet – likevel får man i dette klimaet ikke gehør for sine bekymringer for denne svakheten i vårt system!

Når vi så rammes, er det ingen tvil om at de strengeste tiltak måtte iverksettes fra myndighetenes side – for at et ellers godt helsevesen ikke skulle «knele» av mangel på smittevernutstyr, intensiv og respiratorkapasitet. Fra innsiden vet vi at vi hadde bare det valget når vi sto foran denne ukjente krisen og så hva andre europeiske land slet med. Det er dog veldig vanskelig å ikke minne om at både mangelen på smittevernsutstyr og at intensivkapasiteten er marginal og ved kriser bare kan delvis skaffes ved at elektiv virksomhet innstilles – slik vi nå gjorde i 3-4 uker. Hvordan dette ser ut i fore­taksregn­skapet er lett å tenke seg. Hvilken pris nedstengningen av hele samfunnet har hatt, bare aner vi.

Spørsmålet er nå hva vi har lært, så langt. Granskninger er så klart varslet, allerede er vi i gang med å så tvil om nødvendigheten av tiltakene, graden av dem. Noen mener å vite at vi tok for hardt i – med den kostnaden vi kunne spart oss om vi hadde moderert oss. Vel, det er mulig, men beslutninger må tas og en foretrekker å tro at det lå en erkjennelse bak at marginene slik vi har stilt oss, ville være for små og at regjeringen ikke kunne gjøre annet. DET kan gi håp om refleksjon og nye signaler fra myndighetene for plan­legging av sykehuskapasitet framover; om at vi skal bryte den tradisjonen vi har for å bygge for lite og kreve at det skal jobbes smart for å kompensere for mangel på – egentlig alle typer rom. Det var også interessant å bli kjent med at Finland som har gjort noen dyrekjøpte historiske erfaringer, holder seg med kriselager i fjell hvorfra de en stund kan være selvforsynt og ikke være så totalt avhengig av at det ­eventuelt bare kommer en epidemi – og ikke en pandemi. I et globalt ­marked skal jo da nemlig ALLE ha det samme og kilden er tørr!

Vi hadde jobbglidning som tema i tankene før dette brøt løs. Vi har beholdt det – og på en måte ble det veldig aktuelt – mange ble forberedt for andre oppgaver om vi skulle få tilstander som var helt reelle i noen andre land. Noen FIKK virkelig stå i stormen og noen ble også syke – i starten da ikke alt var på plass. Vi får være glade for at vi har en foreløpig kontroll og verdsette det faktum at vi ikke har måttet se helsepersonell dø på sin post – som i de hardest rammede landene. Vi har mer et praktisk problem med å ta igjen det forsømte og begrense ­skadene for de som fikk sin behandling utsatt og ellers forberede oss på de kostnadene hele samfunnet vil måtte slite med.