Intervju med Dordi Austeng, overlege og førsteamanuensis, St. Olavs Hospital /NTNU
Oppgaveglidning fra leger til sykepleiere ved St. Olav
De siste to årene har sykepleiere injisert medisiner inn i øynene til pasienter ved St. Olavs hospital. Tradisjonelt er det leger som har utført slike operasjoner, i Trondheim som ved alle andre av landets øyeavdelinger.
Intervjuet av Lindy Jarosch-von Schweder
Of-styret
Denne oppgaveglidningen, fra leger til sykepleiere, kom i gang etter at resultatene fra den randomiserte kontrollerte studien «Øyenstikker» viste at sykepleieradministrerte injeksjoner ikke er noninferior. De hadde ikke dårligere synseffekt enn behandlinger utført av leger. Effekt måles her som synsfunksjon hos pasienter før og etter ett års behandling, og pasientene i denne studien fikk behandling enten av sykepleiere eller av leger gjennom studieperioden.
Hva er forhistorien?
Forhistorien var at antallet intravitreale injeksjoner med anti-VEGF økte fra et par hundre i 2006 til over 4000 injeksjoner i 2014 (over 6000 i 2019). Behandlingen har vært en revolusjon for øyefaget og pasientgruppen, men den ble en arbeidsbelastning for øyeavdelingen. Det var ikke bare i Trondheim man opplevde dette. I tillegg til behandling fikk pasientene en grundig vurdering før behandling startet, og også kontroller før hver injeksjon med tanke på behandlingseffekten og for å vurdere tidspunkt for neste besøk. En vanlig pasient får 8 injeksjoner det første behandlingsåret. I dette pasientforløpet var 2 leger i spesialisering sysselsatt med å gi injeksjoner, og i tillegg kom altså alle kontrollene av pasientgruppen. Ved St Olavs hospital merket vi at seksjonen for netthinnesykdommer etter hvert slukte store deler av ressursene til avdelingen, og at dette gikk ut over opplæringen av LiS. Vi kom til et punkt der noe måtte skje.
Har dere hentet inspirasjon fra noen?
Ja, i 2013 hørte vi om øyeavdelinger i Storbritannia som testet ut sykepleierdrevne injeksjonsklinikker, og samme år kom «The Royal College of Ophthalmologists Statement on intra-ocular injections by non-medical health care professionals». Med støtte fra avdelings- og sykehusledelsen fikk vi midler til å gjennomføre «Øyestikker»- prosjektet og vi utarbeidet et opplæringsprogram etter rådene fra britiske Royal College. Disse viste seg å fungere godt. Du kan si at studien på en måte testet om opplæringen av sykepleierne var god nok eller ikke.
Hvordan ivaretas kvalitet og pasientsikkerhet?
I opplæringsprogrammet vårt må sykepleierne sertifiseres før de får lov til utføre selvstendige injeksjoner. Sertifiseringen utføres av en øyelege som ikke har deltatt i opplæringen. Det siste året har LiS fått samme opplæring og trening i injeksjonsteknikk som sykepleierne og de er også blitt sertifisert på samme måten. I tillegg hadde vi i vinter en dag med workshop og resertifisering av alle sykepleierne. Dette opplevdes positivt, og for å sikre kvaliteten på behandlingen har vi planlagt årlig resertifisering for de som deltar i behand- lingen.
Hvordan påvirker dette arbeidsmiljø og samarbeid mellom yrkesgrupper?
«Prosjekt Øyenstikker» var et omfattende og stort prosjekt for Øyeavdelingen vår. Vi hadde 342 pasienter inkluderte i studien og logistisk sett var dette krevende da pasientene enten hørte til sykepleier- eller lege-gruppa og måtte komme til injeksjoner på riktig ukedag. Studien krevde noe ekstra av alle yrkesgrupper som måtte fylle i daglige skjema og svare på mange spørsmål de årene studien pågikk. Belønningen fikk vi både i de gode resultatene og i det gode samholdet vi fikk etter å ha gjennomført studien. Å kunne overlate injeksjoner til sykepleierne har kun vært positivt for avdelingen.
Blir utdanning, opplæring og undervisning styrket?
Gjennom studien har vi fått systematisert opplæringen i injeksjoner både for sykepleier og LiS. Vi har også sett nytten av å gjenta opplæringen årlig og sikre at vi utfører oppgaver på samme måte. Ja, på den måten kan du si at utdanning, opplæring og undervisning er styrket. Det siste året har vi i tillegg hatt sykepleiere fra to andre øyeavdelinger hos oss for opplæring i injeksjoner. Det var ekstra spennende å se om opplegget fungerte for dem også.
Blir det mer forskning, utdanning og innovasjon av dette?
Jeg har tenkt at vi burde alltid ha en studie gående i avdelingen. For det første så skjerper det oss og gjør oss bevisste på hvordan vi utfører oppgaver. Og for det andre så styrker det samarbeidet i avdelingen og gir oss mål å jobbe mot. Når det gjelder prosjekt Øyenstikker, så er den et godt eksempel på det som kalles tjenesteinnovasjon – en ny måte å organisere arbeidet på til god nytte for øyeavdelingen og kanskje for samfunnet.
