Kan vi bevege oss fra jobbglidning til ny oppgavefordeling?
Åtte år er gått siden Overlegen sist hadde jobbglidning som hovedtema.1 Mange innlegg var preget av forventninger om at vi sto foran store endringer, at vi var midt oppe i en spennende brytningstid. Jobbglidning fremsto som et sentralt element for å løse morgendagens utfordringer i tjenestene.
Av Christian Grimsgaard
Styremedlem Of, konserntillitsvalgt Helse Sør-Øst
Ved gjennomlesing nå slår det meg at vi like gjerne kunne gjenutgitt nummeret – for situasjonen i helsetjen- esten er nærmest uendret etter disse årene. Hvordan løse morgendagens utfordringer er stadig et uløst spørsmål. Men optimismen knyttet til at ny organisering ville være et viktig bidrag for å løse våre utfordringer fremstår nå som naiv. Ganske enkelt fordi det ikke har skjedd stort.
Selve begrepet jobbglidning kan leses som et symptom på tilstanden. En uoverveid oversettelse av «task-shift». Begrepet jobbglidning rommer både ønsket endring av oppgavefordeling, og det motsatte, det som av og til omtales som negativ jobbglidning. At sykepleierne opptas med sekretær- oppgaver og at jeg til slutt begynte å vaske kontor-vinduet selv. Et begrep som rommer så ulike betydninger burde strengt tatt vært faset ut. I stedet lever det videre som en nokså treffende sarkasme over tilstanden – en viljeløs bevegelse. Vi slenger videre uten klar formening om hvor ferden går.
Men utfordringsbildet er enda mer påtrengende enn det var ved forrige korsvei. De store etterkrigskullene nærmer seg 75 år. I løpet av de nærmeste årene vil behovet for helsetjenester øke kraftig. Sykehusene i området rundt Oslo venter en behovsvekst på mellom 40 og 50 prosent fram til 2035. Fortsetter vi i det samme sporet vet vi at behovet for leger og sykepleiere (og andre) vil øke i samme størrelsesorden,2 ja faktisk enda mer fordi vi opplever «negativ jobbglidning». Vi trenger altså en god plan – mer konkret enn de mange drømmerier om at ny teknologi eller hjemme-sykehus skal redde oss.
Mange med lang fartstid i sykehus kan huske tilbake til tider da pasientbehandlingen var organisert langt mer effektivt enn vi opplever i dag. Forskning støtter en slik oppfatning; fra 2001 til 2013 falt produktiviteten blant norske sykehusleger med seks prosent.3 Fortsetter denne trenden blir morgendagen helt uhåndterlig. Jeg tror stadig at god organisering av pasientbehandlingen ved endret oppgavefordeling bør være det viktigste tiltaket for å håndtere oppgaveveksten. Ikke i form av «glidning», men ved at vi går gjennomgår organiseringen av de ulike pasientforløpene og revurderer hvem som kan og bør gjøre hva.
Ny oppgavefordeling er neppe svaret på alle morgendagens utfordringer. Men det bør være hovedgrepet i en helhetlig plan med siktemål å legger bedre til rette for at leger og annet personell kan jobbe effektivt. Andre sentrale tiltak er effektive IKT systemer og tilstrekkelig plass til å utføre oppgavene våre (tenk bare på hva vi kunne utrettet hvis hver behandler disponerte to poliklinikkrom i stedet for ett!). Vi kunne startet med å utrydde begrepet «jobbglidning», i språk og praksis, og erstattet det med veloverveide tiltak med et klart siktemål mot bedre organisering av pasientbehandlingen – ny oppgavefordeling.
