Legevakter bør bemannes med leger, men sykepleiere kan sy sår

I arveoppgjøret etter min bestefar dukket det opp et sett med trepanasjons- instrumenter. Som lege i Lofoten på 40-tallet kunne evakuering av intrakranielle hematom stå på dagsorden, om enn sjeldent. I dag er vel dette et utenkelig scenario.

Medisinfaget endres og med det endres kravene til faglig praksis og organisering av pasientforløpene. Men rollene og den tilhørende opp­gavedelingen endres ikke i samme takt. Under studiet måtte også jeg gjennom kadaverøvelse i å evakuere intrakranielle hematom. Allerede da visst vi at treningen neppe ville komme til nytte, med mindre vi skulle ende opp som nevrokirurger. Like unyttig var øvelsene i å skille ulike lymfomer basert på blod­utstryk.

Utviklingen i retning av sub-spesialisering og dedikerte pasientforløp er en av flere forklaringer på stadig bedre resultater i helsetjenesten. Bredden i utdannelsen er ikke lenger påkrevet for at vi skal kunne behandle et bredt spekter av tilstander, men for å gjenkjenne symptomer og sykdomstil­stander som ligger utenfor det vi selv skal stelle med, og lose pasientene videre til riktig behandlingsnivå. Vi må kunne identifisere trykk-symptomene og avvikende blodprøvesvar, men ikke selv evakuere hematomet eller skille Hodgkin fra non-Hodgkin på kontoret.

Georgiy Datsenko – stock.adobe.com

Tidligere var generalist-kompetanse påkrevet i de langt flere roller og til­feller i helsevesenet enn det som er til­- fellet i dag. Helsetjenesten organiseres i økende grad med pasientforløp som følger etablerte linjer. Mange kirurger beskjeftiger seg med et avgrenset fag-område i store deler av karrieren. Tilsvarende gjelder mange sykepleiere og ulike støttepersonell. I mitt fagområde er det opplagt av mange enklere oppgaver på operasjonsstua kunne vært håndtert av sykepleiere, og at mange oppgaver i poliklinikken kunne vært håndtert av fysioterapeutene vi jobber i team med. Hvorfor skulle ikke lukking av et sår inngå i operasjonssyke­- pleiernes kompetanseområde? Og hvorfor skulle ikke kursede helsefag­arbeidere kunne bistå i enklere inngrep eller «gå til hånde» på operasjonsstuene?

Ny oppgavefordeling kan være et viktig bidrag for å håndtere økte behov i tjenesten. Men skal vi lykkes må vi stake ut riktig kurs. Medisinutdannelsen ivaretar en bredde-kompetanse som andre yrkesgrupper ikke har, og i ­mange sammenhenger er dette den mest avgjørende kvalifikasjonen for å kunne stille rett diagnose og iverksette innledende tiltak. Regjeringens tiltak med å framskynde allmennsykepleie- utdannelsen er derfor å starte i feil ende etter mitt syn. I møtet med ­uavklarte tilstander er en bredere og grundigere kompetanse og erfaringsbakgrunn avgjørende. Legevakts-­arbeid er mer utfordrende og risiko- fylt enn de fleste øvrige områder vi beskjeftiger oss med.

Det er i de avklarte og forut beregn­elige pasientforløpene oppgaver trygt kan overføres mellom ulike yrkeskategorier. Her er det mye ugjort, og vi kan høste store gevinster i form av mer effektiv bruk av kompetanse. Det ­krever imidlertid en klarere tanke og et tydeligere forsett enn vi har sett fram til nå.