Mye kunne vært håndtert annerledes

Kan du nevne en hendelse som var ­defi­nerende for at du begynte å studere medisin?

– Det var nok ikke en bestemt hendelse, mer summen av inntrykk og en interesse som utviklet seg over tid tror jeg.

Kan du nevne en hendelse som var definerende for at du begynte å studere jus?

– Det var samfunnsinteressen som styrte det valget, og hadde jeg vært fornuftig hadde jeg kanskje latt det bli med det. Men lysten på å studere medisin ble for stor, så da bestemte jeg meg etter hvert for å heller ta ferdig jusen over litt lenger tid.

På hvilken måte henger disse fagom­rådene sammen, og hvilken nytte har du av denne todelte fagkombinasjonen i din nåværende jobb?

– Medisin og rettsvitenskap (jus) ­henger ikke veldig tett sammen som fagområder. Det som er felles er at begge fag gir et bredt perspektiv på verden, om enn med ganske ulike briller. Og så finnes det veldig samfunnsengasjerte mennesker i begge leire. Jeg har nok hatt god bruk for begge fag i videre­utviklingen av det nasjonale CBRNE-senteret fra 2013, og ikke minst etter at jeg steppet inn i Helse­direktoratet under koronakrisen.

Du har sagt at å formidle er å lage ting enkelt: Har det ført til overforenkling?

– Det er alltid en fare for overforenkling. Man må alltid kontekstualisere et ­budskap og verken gjøre ting enklere eller vanskeligere enn det de trenger å være.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i løpet av de ukene du har hatt denne jobben?

– Hvor lojalt folk har fulgt anbefalingene som er gitt knyttet til smittebegrensing. Det har kostet mye for mange, men heldigvis har de fleste også sett at ­innsatsen deres har båret frukter. Det hadde nok vært vanskelig å holde motivasjonen oppe hvis man ikke så at innsatsen reduserte smittespred­ningen. Du får mye ros for din måte å kommunisere på. Har du noen tips til leger som ønsker å ytre seg i offentligheten? – Jeg tror det er lurt å være seg selv når man kommuniserer. Jeg ordlegger meg i alle fall omtrent på samme måte ­offentlig som jeg gjør til daglig – også ovenfor pasienter og studenter.

Er det noe du allerede ser nå man kunne ha håndtert annerledes?

– Det er mange ting vi har sett både på forhånd, under koronakrisen og i ettertid at kunne vært håndtert annerledes og kanskje bedre. Men det aller meste som virkelig betyr noe har gått omtrent som vi håpet. Nå må vi først og fremst ta med oss videre både det som gikk bra og det som vi kan lære av til neste gang.

I motsetning til i Sverige (fagpersoner/byråkratiet) er det politikerne som bestemmer i Norge. Fra media vet vi at både Helsedirektoratet og Folkehelseinsti­- tuttet har gitt råd til politi­k­erne som ikke er blitt fulgt. Hvordan har du opplevd disse beslutningsprosessene?

– Det er nok en stor misforståelse at kun fagpersoner bestemmer i Sverige og politi- kerne i Norge. Det er ikke slik prosessene fungerer i noe land. Men Norge skiller seg kanskje ut ved at vi har en enda bredere faglig tilnærming til krisehånd- teringen enn mange andre land. Den 12. mars var det for eksempel Helse­direktoratet som formelt fattet beslutningene om strenge smittebegrensende tiltak med hjemmel i smitte­vernloven og helseberedskapsloven. Det skjedde etter en bred tverrfaglig prosess der også andre sektoretater var involvert. To uker sen­ere videreførte Regjeringen mange av de samme til­takene basert på mye av det samme faglige grunnlaget. Men fra dette tidspunktet var det altså Regjeringen som fattet beslutningene. Det er helt naturlig når krisen er så stor og sektorovergripende som den er. Men det betyr ikke at vi har fått mindre å gjøre i ­Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, de regionale helseforetakene eller helsetjenesten for øvrig. Tvert imot.

Granskningskommisjonene etter 22. juli pekte på en rekke faktorer for å lykkes, men flere i helsevesenet føler vel at det ikke har skjedd så mye.

– Slik jeg ser det har det skjedd enormt mye innen helseberedskap og tverrsektorielt samvirke de siste ni årene, ikke minst har vi fått mange nasjonale og lokale planverk, betydelig bedre sam­øving og et bedre operasjonelt og ­operativt pre-hospitalt samvirke ved større og mindre hendelser. PLIVO1- prosedyren og masseskadeveilederen er bare to eksempler på nye planverk, den nye nasjonale planen mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer et annet. In-hospital virksomhet er også langt sterkere integrert i dette enn tid­- ligere. Men det betyr ikke at det er lite å lære av denne pandemien i ettertid.

Hvilke forventninger har du til kommisjonen ledet av Stener Kvinnsland?

– En bred og åpen tilnærming til for­bedringspunkter både på lokalt og overordnet nivå.

Burde helsevesenet hatt en egen ­kommisjon til å vurdere hvor godt vi var rustet til det som møtte oss?

– Hvor mange kommisjoner vi egentlig trenger, får andre uttale seg om. Jeg tror det viktigste er at vi går inn i et evalueringsarbeid med et åpent sinn og ønsker å gjøre flest mulig forbedringer så vi blir enda bedre rustet til neste pandemi eller helsekrise. Den kan komme før vi aner det.

Hva er dine viktigste erfaringer med å ha vært med å bygge opp CBRNE2- senteret ved OUS?

– Jeg overtok ansvaret for CBRNE-­senteret etter at Dag Jacobsen og ­Helge Opdahl ved OUS hadde bygget opp en veldig solid behandlingstje­n­este gjennom mange år. Mine viktigste erfaringer fra tiden etter at jeg overtok stafettpinnen har nok vært betydningen av å samarbeide med andre fagmiljøer for å styrke vår egen tjeneste på et relativt spesialisert fagområde. Norge er tross alt et lite land og mange undervurderer betydningen av å slippe andre til og samarbeide om forskning og utvikling. Det kommer vanligvis flere til nytte og er aldri negativt.

Hva har vært mest utfordrende med å være leder ved et sykehus?

– Mange beslutningsledd og lange ­ledelseslinjer.

Hva er de viktigste egenskapene til de som ønsker å bli gode ledere i helsetjenesten?

– Å sette seg inn i saker med andres perspektiv og forstå hva og hvorfor de tenker som de gjør.

Trenger vi leger i ledelse og i så fall hvorfor?

– Vi trenger ledere med bred helse­profesjonsbakgrunn i sykehusene, inkludert leger som bidrar til å trekke den medisinske utviklingen framover. Amerikansk forskning har dokumentert at sykehus som ledes av leger ­drives bedre enn sykehus som ledes av direktører uten helsebakgrunn. Det er egentlig ikke så underlig siden sykehus er uhyre kompliserte virksomheter som det er vanskelig å forstå hvis man ikke kjenner dem fra innsiden.

Hvor viktig er det at vi under en ­pågående krise setter av ressurser til forskning?

– Det er svært viktig, og her har norske forskningsmiljøer vært veldig aktive i pandemiens første fase, både innen medikamentell og klinisk forskning samt på laboratoriesiden. Vaksineutviklingen i verden pågår også med enormt tempo. Jeg hadde personlig også håpet at et land som Sverige ­hadde benyttet muligheten til å gjøre gode prevalensstudier for covid-19 og kartlegge smitte i barnehager og barne­skoler. Det er forskning som hadde kommet hele verden til nytte i møtet med en eventuell ny smittebølge.

Dere varslet en mulig smittetoppbølge nummer 2, kanskje allerede i høst. Samtidig meldes det nå om nye ebolatilfeller. Ved forrige ebolautbrudd fikk vi 1 helsearbeider hjem til Norge, fulgt av politikortesje fra Gardermoen til Ullevål: Er vi klare til begge deler?

– Koronapandemien har nok gjort oss bedre rustet til å håndtere det vi kaller «høyrisikosmittesykdommer», som for eksempel ebola, selv om det er langt mer krevende enn covid-19 og stiller større krav til sentralisert behandling.

Hva annet er det du kunne tenkt deg å jobbe med innenfor legeyrket ?

– Jeg har vært heldig og fått fordype meg både innen klinikk, forskning, undervisning, ledelse og nasjonal ­helseberedskap. Og jeg har gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag i snart 20 år. Så da kan jeg ikke forlange så mye mer, synes jeg.

– Intervjuet er gjort med skriftlige spørsmål og svar per e-post.

1 PLIVO (en forkortelse for pågående livstruende vold) er en prosedyre for samvirke mellom politiet, brannvesenet, redningstjenesten og helsevesenet ved hendelser der det utøves livstruende vold mot flere personer.[1]Prosedyren ble utviklet for en bedret nasjonal beredskap etter terrorangrepet 22. juli 2011.

2 Nasjonal behandling­stjeneste for CBRNE-medisin D
en nasjonale behandlingstjenesten er etablert for å ivareta forebygging og håndtering av personskade knyttet til ulykker og uhell/hendelser med kjemiske stoffer (C – Chemical), biologiske agens (B – Biological), radioaktiv stråling (R – Radioactive) kjernefysisk stråling (N – Nuclear) og brannfarlige/eksplosive kjemikalier (E – Explosives).