©shintartanya – stock.adobe.com

Livet i limbo

– mens vi venter på covid del 2

Akershus universitetssykehus (Ahus) fikk sin første covidpasient 5. mars. Tre uker senere hadde vi 62 pasienter innlagt med covid, og behovet for ­intensivplasser var tre ganger normalen. Nedtrappingen har gått ­langsommere, og i dag, 14. mai, er det kun ti slike pasienter på huset. Så tilsiget minker, men hva nå?

Organisasjonen har mobilisert alle gode krefter og gjort gjennom­gripende endringer på rekordtid for å lage et glatt løp for trygg og god håndtering av covidpasienter. Nå har vi fått en liten time-out, og den bør brukes godt. Men hva er viktigst nå? Å ta igjen etterslep? Å drifte mest mulig normalt for å få en slags pause fra unntakstilstanden? Eller å terpe på basale smittevernrutiner og utdanne intensivpersonell?

Enten vi bruker dette lille puste­rommet til finpuss av ferdigheter til neste omgang, eller tar oss en velfortjent pust i bakken, så bør vi oppsummere lærdommer fra første runde og ha gode planer for hvordan vi raskt kan tilpasse oss en ny koronabølge.

På Ahus opprettet vi egne covid­poster for pasienter med covid som primærdiagnose. Pasientene ble ellers plassert etter fagtilhørighet dersom de ikke primært søkte hjelp for infeksjon eller pustebesvær. Dermed har de fleste sengepostene hatt befatning med ­covid- pasienter. Også på covidpostene opprettholdt vi smitteisolering på hvert enkelt rom, for at personalet ikke skulle gå i beskyttelsesutstyr i en smittekohort hele arbeidsdagen. En slik arbeidsform innebærer mye av- og påkledning, men gir også anledning til å puste fritt og uten munnbind det meste av dagen, og gjør at ikke alle arealer på posten blir potensielt kontaminert. Det har vært viktig med høy bemanningen på covidpostene, fordi det tar mye tid å ta av og på beskyttelsesutstyr, og fordi pasient­ene er dårlige og krever hyppig tilsyn. Videre var det vesentlig at det ikke var fullt belegg, slik at man kunne holde enerom ledig til mistenkte covid­pasienter, mens de som var bekreftet positive ble isolert sammen på flersengsstuer. Denne «trekkspillmodellen» har fungert bra.

«Vi må forberede oss på en lang periode der smittepresset svinger og ikke bare opptrapping, men også nedtrapping av beredskapen må trimmes»

Intensivavdelingen ble omorganisert på rekordtid, det ble bygd sluser og opp- rettet undertrykksrom. Avdelingen este raskt ut over sine vanlige arealer og tok imot omplasserte operasjonssykepleiere og anestesipersonell for opplæring.

Ekstra sorteringsfunksjoner i akuttmottak kom tidlig på plass, og vi flyttet akuttmottak for pasienter uten covidmistanke til andre lokaler. Samtidig ble det gamle akuttmottaket delt i én sone for pasienter med kjent smitte eller høy mistanke om covid, og en annen sone for dem med lavere mistanke. På denne måten fikk vi et effektivt og nesten vanntett sorteringssystem i akuttmottaket. Det var nyttig når vi på det meste mottok 28 covidpasienter på to døgn, og samtidig skulle håndtere dobbelt så mange med mulig smitte. Av totalt ca. 150 pasienter med påvist covid som har blitt innlagt via mottak, er det kun sju som ikke er blitt fanget opp initialt. Disse har hatt symptomer som forvirring, intox, ryggsmerter, brystsmerter og hodepine. Av testene som er rekvirert i mottak, var andelen positive på 13 % i mars og 3 % i april. Hittil i mai er positivandelen 0,4 %. Tester vi da for mange nå, eller er det her vi bør ligge for ikke å få sykehus­utbrudd? Når blir antallet unødvendige isolasjonsdøgn for stort i forhold til gevinsten ved å unngå uoppdagede tilfeller?

At vi raskt må kunne oppdage når smittepresset øker er det bred enighet om. Iherdig smitteoppsporing skal frelse oss fra fortapelsen. Men hvordan blir etterlevelsen når du ilegges karant­ene for tredje gang? Blir du hjemme i ti dager hvis smittestopp-appen tikker inn med varsel uten at du kan etter­prøve hvor nær du faktisk var smittekilden og om han hadde symptomer eller ikke?

Vi må forberede oss på en lang ­periode der smittepresset svinger og ikke bare opptrapping, men også nedtrapping av beredskapen må trimmes. En trinnvis modell for alle enheter som beskriver hvordan aktiviteten reguleres avhengig av korona-aktivitet, vil bli nyttig. Høstens influensavaksinasjon blir en praktisk øvelse i pandemibekjempelse. I forberedelsene til nye koronarunder vil jeg videre oppfordre alle sykehusledere til planlegging rundt følgende problemstillinger som gjelder smittevern:

Første koronarunde begynte med et sykehusutbrudd som satte store deler av et fagmiljø ut av spill. Det er slett ikke usannsynlig at runde to kan sparkes i gang på samme måte. Terskelen må være svært lav for testing av ansatte i sykehus og sykehjem. Tilbudet må være lett tilgjengelig. Vi har sett mange eksempler på positive prøver hos presymptomatiske og hos ansatte med svært milde symptomer. Det må ikke bli slik at du velger å ikke teste deg fordi det betyr at du først må være hjemme i to dager. Følg anbefalingene fra FHI om at helsearbeidere må testes på liberal indikasjon.

Så kan vi håpe at tiden i limbo blir lang nok til at vi kanskje får svar på noen av de vesentlige spørsmål som gjenstår om SARS-CoV-2: Hvor lenge er man smittsom? Er det grunn til å ta forholdsregler for luftsmitte ved aerosolgenererende prosedyrer? Kan virus smitte via andre kropps­væsker enn luftveissekret? Den som lever får se.