Bomber og munnbind

22. juli 2011 ligger som en verkebyll over den norske politiske diskusjonen. Fortsatt. Det åpne, tillitsbaserte Norge hadde vist frem en sårbarhet for mennesker med onde hensikter. Svaret skulle, i følge Jens Stoltenberg være mer åpenhet og mer demokrati. Vi var alle stolte over Rosetogene, og at vi valgte å gjennomføre en god rettsak, uten rop om hevn.

Regjeringskvartalet i Oslo har vært avsperret i snart 10 år, og rundt om i Oslo er det kommet opp stygge betongblokker rundt alle de midlertidige departementskontorene. Etter lang tids utredning er politiets beredskapssenter under bygging, og den såkalte objektsikringen av viktige politi- og militær- installasjoner er i gang. Regjeringen fikk sterk kritikk av både Riksrevisjon og Stortinget for tregheten her.

Men førte dette fokuset fra maktapparatet i Norge til at de glemte oss? Vi sto i pandemiens begynnelse uten smittevernutstyr. Vi kunne få utlevert ett munnbind og en smittefrakk som skulle brukes hele økten på poliklinikken. ­Pasientene ble redde, og Kreftforeningen frykter at mange får (for) sene diagnoser.

Var det lettvinte politiske kjøret fra opposisjonen for å skåre noen billige retoriske poeng riktig prioritering, eller skulle også disse politiske ­partiene ha lest DSB-rapportene som varslet en mulig pandemi?