Høie om helse og beredskap

Da koronapandemien kom til Norge, ble det raskt klart at vi ikke var godt nok forberedt. Helsetjenesten ble satt på en krevende prøve. For å være bedre rustet i fremtiden må beredskapen derfor styrkes. «Overlegen» har diskutert helseberedskap med mannen som bestemmer: helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Av Tor Martin Nilsen
Kommunikasjonsrådgiver i Overlegeforeningen

– De nye sykehusene som er under planlegging og bygging vil være bedre rustet i store kriser enn dagens, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie. (Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen)

Forutsetningene for å håndtere kriser i helsetjenesten har lenge har vært under press. For 11 år siden avdekket svineinfluensaen store ­mangler i norsk helseberedskap. På tross av en rekke evalueringer og utredninger ble denne lærdommen lagt i en skuff. Da koronaviruset inntok landet i mars 2020 var det derfor tydelig at vi manglet tilstrekkelig smittevernutstyr, essensielle medisiner, fagfolk og ren kapasitet. Skal Norge være forberedt på neste pandemi, er det krystallklart at vi må bli mer selvforsynte med både medisiner og vaksiner, i tillegg til ­smittevernutstyr. Intensivkapasiteten i sykehussektoren, som ligger under gjennomsnittet i OECD, må også styrkes.

Sprengt intensivkapasitet

Akershus universitetssykehus (Ahus), landets største akuttsykehus, har ­primæransvar for en befolkning på nesten 600 000 mennesker. I ordinær drift har sykehuset ti intensivsenger, i helgene bare åtte plasser. Det blir mindre enn to senger per 100 000 innbyggere. Under pandemien har dette medført storstilt flytting av ­pasienter til Oslo universitetssykehus under pågående intensivbehandling, utelukkende på grunn av kapasitetsproblemer på Ahus, og uten at vi ­kjenner konsekvensene for pasientene. Høie sier at Oslo universitetssykehus har en koordinerende funksjon for intensivbehandlingen i regionen slik at belastningen mellom sykehusene fordeles best. Han forventer at Helse Sør-Øst og Ahus vurderer om det er behov for å øke intensivkapasiteten.
– Helseregionene er ansvarlige for å gi et forsvarlig helsetilbud til innbygg­erne i sin region. Sykehusene i Oslo og Viken har hatt den største belastningen med innlagte covid-19-pasienter og pasienter med behov for intensiv- og respiratorbehandling. Helse Sør-Øst har laget en egen plan for trinnvis ut­- nyttelse av intensivkapasiteten. Sam­tidig er det ikke uvanlig, også utenom koronapandemien, med overflytting av intensivpasienter mellom sykehusene slik at ressursene brukes riktig, sier helse- og omsorgsministeren.
Det har vært hevdet at måten sykehusene er finansiert på trolig fungerer som et disincentiv med henhold til å bygge ut tjenestetilbud som ikke gir inntekter, herunder intensivmedisin. Høie forklarer at finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten i hovedsak er todelt, og at basisbevilgningene er uavhengige av aktivitet.
– Fordelingen baserer seg på forskjeller i befolkningens behov for ­tjenester og forskjeller i kostnader ved å levere tjenestene. Inntekter via Innsatsstyrt finansiering (ISF) avhenger av hvor mye og hva slags aktivitet som gjennomføres, sier han og fortsetter: – Helsedirektoratet har etablert rutiner for samarbeid med tjenesten om endringsbehov i ISF og har en god og kontinuerlig dialog med helseregion­- ene og sykehusene om dette. Det er viktig at sykehusene benytter seg av disse samarbeidslinjene ved behov for endringer i det nasjonale finansierings­systemet, også knyttet til intensiv­behandling.

«Da koronaviruset inntok landet i mars 2020 var det derfor tydelig at vi manglet tilstrekkelig smittevernutstyr, essensielle medisiner, fagfolk og ren kapasitet»

Avdekket store mangler

Pandemien avdekket både kapasitetsutfordringer, mangel på utstyr og ­marginal bemanning i norsk intensivmedisin. Trange sykehus, dårlige ­IKT-systemer, reduksjon av støtte­personell for sykehusleger og ned­bygging av intensivkapasitet, setter et ekstremt press på ansatte i helse­tjenesten i møtet med en pandemi. Høie mener det er flere grunner til at vi havnet i en slik situasjon. – Sykehusene har hatt smittevern- og pandemiplaner. Det som er utfordrende er at koronapandemien har et langvarig forløp hvor kapasiteten hele tiden må tilpasses smittenivået i tillegg til å opprettholde normal drift i størst mulig grad. Det er viktig å skille mellom antall intensivsenger i en ordinær driftssituasjon og antall intensivsenger under en pandemitopp, sier Høie og utdyper:
– I begynnelsen av pandemien var det mangel på nok smittevernutstyr, noe som skapte utfordringer. Heldigvis fikk vi gjennom et godt arbeid fra ­Helse Sør-Øst og Sykehusinnkjøp tak i smittevernutstyr, og nå har vi en relativ stor lagerbeholdning både i tjenesten og i vårt nasjonale beredskapslager. Helse- regionene var i ferd med å fornye deler av respiratorparken, og i forbind­else med pandemien har vi kjøpt inn enda flere respiratorer og annet ­medisinsk- teknisk utstyr. Tilgang på tilstrekkelig kvalifisert personell er også en kritisk faktor. En rekke tiltak er iverksatt i sykehusene for å ivareta dette under pandemien, inkludert omdisponering av personell og ­kompetanseutvikling.
På spørsmål om intensivmedisin bør være desentralisert, altså med intensivenheter på alle akuttsykehus, eller sentralisert til noen få store sykehus, svarer Høie at han har bestilt en utredning.
– Jeg har bedt helseregionene om å utrede det fremtidige og helhetlige behovet for intensivkapasitet. Utredningen skal omfatte organisering, ­sammensetning av kompetanse, ut­forming og utstyrsnivå. Variasjoner i behov ved intensivenheter skal ­ivaretas i utredningen. Det er naturlig at et slikt spørsmål vurderes i denne utredningen.

Produksjon av legemidler i Norge

Når det kommer til å forbedre beredskapen på viktige legemidler forteller statsråden at han er kjent med at flere kommersielle aktører ønsker å starte opp produksjon av legemidler og vaksiner i Norge. Han synes det er spennende om disse ser muligheter for bærekraftig næringsutvikling, men legger til at når helsetjenesten kjøper inn legemidler og vaksiner gjelder regelverket for offentlige anskaffelser. Det innebærer at det i utgangspunktet ikke kan diskrimineres for varers opprinnelse og mellom leverandører på bakgrunn av nasjonalitet, dersom det finnes et marked med kommersielle aktører som er tilgjengelig.
– Våren 2020 ble det innført en rekke tiltak for å trygge tilgangen til lege­midler. Blant annet bygger vi opp ­omfattende beredskapslagre for for­syningskritiske legemidler, og vi har innført omsetningsrestriksjoner for å sikre at legemidler ment for det norske markedet forblir i landet. Vi har også skaffet råstoff for å kunne produsere enkelte kritiske intensivlegemidler, dersom disse ikke skulle la seg skaffe gjennom ordinære forsyningskanaler. Det har ikke vært nødvendig å iverksette slik kriseproduksjon fordi andre tiltak har fungert etter hensikten. Som koronakommisjonen påpeker oppsto det ikke reell mangel på legemidler i løpet av 2020, og vi har vært i stand til å bistå andre land, sier Høie.

Nasjonale beredskapslagre

Når det gjelder nasjonale beredskaps­lagre utdyper Høie at de startet med å bygge opp beredskapslagre for for­syningskritiske legemidler og smittevernutstyr i 2020, og at dette vil fortsette i 2021. De vurderer fortsatt hvordan fremtidige beredskapslagre bør innrettes og tilpasses forsynings­situasjonen.
– Det ble i mars 2020 opprettet en midlertidig innkjøpsordning for smitte­- vernutstyr og midlertidig beredskaps­lager. Situasjonen for smittevernutstyr er nå god, men samtidig er det viktig at landet ikke kommer i en situasjon med ny mangel på smittevernutstyr. Det er derfor under etablering et nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr tilsvarende seks måneders forbruk i tjenesten. Lageret vil kunne supplere helsetjenesten med smittevernutstyr ved behov. Helsedirektoratet fikk 8. mars 2021 i oppdrag å utrede hvordan det fremtidige permanente nasjonale beredskapslageret for smittevernutstyr kan organiseres. Utredningen skal også vurdere hvordan helsesektoren kan samarbeide med andre sektorer om innkjøp, lagring, nasjonal produksjon og produksjonsavtaler for produkter som benyttes i flere sektorer, som ­masker og hansker, forklarer Høie og fortsetter: – Både markedet og forsyningslinjene for legemidler er globale, og tilgang til legemidler er en delt utfordring i Europa. At Norge skal være selvforsynt er ikke realistisk. Det innebærer at det også er behov for internasjonale tiltak. Vi vet at internasjonalt samarbeid om legemiddelberedskap bør styrkes, og det er positivt at EU har ambisjoner om å styrke helseberedskapssamarbeidet. Internasjonalt samarbeid er viktig fordi det kan gi oss tilgang til verktøy som ikke er tilgjengelige for enkeltland.

«Skal Norge være forberedt på neste pandemi, er det krystallklart at vi må bli mer selvforsynte med både medisiner og vaksiner, i tillegg til smittevernutstyr»

Lav intensivkapasitet

Intensivkapasitet har lenge vært et forsømt helsepolitisk område, og Norge er blant de landene i Europa med lavest intensivkapasitet i forhold til antall innbyggere. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har påpekt i en rekke rapporter at Norge mangler intensivplasser, utstyr og kompetanse til å håndtere en pandemi. Legeforen­ingen har ved en rekke anledninger påpekt at dagens intensivkapasitet ved norske sykehus er utilstrekkelig. Utdanningskapasiteten til helse­personell med intensivkompetanse må økes og styrkes. Det gjelder også for leger. Større kapasitet betyr en større ­buffer for å møte økte behov for intensivbehandling under en fremtidig ­krise. Høie påpeker at Norge har ­intensivkapasitet på nivå med de andre nordiske landene.
– En artikkel fra 2012 som det ofte refereres til, viser at Norge hadde høyere intensivkapasitet enn Danmark, Finland og Sverige, og også høyere enn Storbritannia, Irland og Nederland. En OECD-rapport fra april 2020 viser at Norge har 8,6 intensivplasser per 100 000, mens gjennomsnittet var på 12. Dette var høyere enn for eksempel Danmark, Nederland og Irland. Den samme rapporten viser at Norge både har et høyt antall leger og sykepleiere sammenlignet med de andre OECD- landene, sier han og utdyper: – I tillegg til at helseregionene skal utrede det fremtidige og helhetlige behovet for intensivkapasitet, skal det utdannes flere intensivsykepleiere. Det skal opprettes minst 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie. På den måten planlegger vi for å bedre den ordinære intensivkapasiteten, det vil si antall intensivsenger i en vanlig driftssituasjon.

Nye sykehus vil ha fleksible løsninger

Både Overlegeforeningen og Legeforen­- ingen mener at Norge må revurdere hvordan vi bygger sykehus i fremtiden, med tanke på beredskap og intensiv­kapasitet. Det er helt nødvendig å ­slutte å bygge for små sykehus som gjør det vanskelig å omdisponere. ­Norske sykehus er ikke bygget med tanke på funksjon under en pandemi, og spesielt er det vanskelig å skille «rene» områder fra smittefarlige ­områder.
– Pandemien har vist at vi trenger nye moderne sykehus, og det er om­fattende utbyggingsplaner i alle helseregionene. De nye sykehusene som er under planlegging og bygging vil være bedre rustet i store kriser enn dagens. De planlegges med mer fleksible løsninger og helt andre forutsetninger for å ivareta smittevern enn mange av dagens sykehus, med ny teknologi og tekniske løsninger med en helt annen kvalitet og materialvalg. Nye sykehusbygg skal i hovedsak fungere effektivt under normale forhold, men planlegges med fleksible løsninger for å kunne tilpasse seg stadige endringer i måten helsetjenester leveres på. De skal også kunne fungere under perioder med økt pågang og mottak av uforutsette og store pasientgrupper som for eksempel ved storulykker og pandemier. Det tas hensyn til erfaringer fra dagens pandemi i planene, avslutter helse- og omsorgsminister Bent Høie.