Hva var det vi sa?

I Overlegen nr 3 2019 ble vårt nye sykehus godt og grundig beskrevet av min kollega Tone Hagerup på medisinsk avdeling med denne kontante overskriften: «Nye Kirkenes sykehus – nytt, men for lite». Tone beskrev plassmangel både for ansatte og pasienter, og pekte på de utfordringene dette kan gi for blant annet brannvern og smittevern. Svært mye av det hun påpekte av problemer var allerede behørig berørt i diskusjoner og møter underveis i byggeprosessen, men ble vi hørt? Når jeg leser artikkelen igjen, med øyne farget av et år med ­coronapandemi, er det svært fristende å rope: «Var det ikke det vi sa!»

Det er fantastisk flott å jobbe i nye lokaler, og for en stor del er nok bygget lettere å holde rent enn det gamle. Men hvor lenge vil det vare? Spritdråper fra året som gikk har satt sitt tydelige preg på gulvbelegget ­mange steder, det var ikke beregnet for den framtiden vi er inne i.

Enkeltrom med bad er romslig for en person, men når det er for få rom, og korridoren er smal sier det seg selv at 1-meters regelen er svært vanskelig å overholde, 2-meter er helt umulig. Mangel på kjøkkenfasiliteter, pauserom, og møterom på postene gjør previsitt og annet samarbeid mellom de ansatte vanskelig. Kun en spisesal for 6 sengetun er ikke supert i pandemi­tider. Resultatet er behov for flere leger og sykepleiere blant annet fordi man må forlate avdelingen for å snakke sammen på møterom i andre deler av bygget.

I disse tider er kontorlandskap for sekretærer og leger ikke bare problematisk med tanke på taushetsplikt og arbeidsro, men gir ingen mulighet for å holde avstand og ikke smitte kolleger. Jeg tror min egen avdeling, radiologisk, omtrent er den eneste avdelingen på huset som har rimelig romstørrelse for både gode tider og coronatider. Takket være at vi har to CT-maskiner har vi kunnet ha den ene CT-en tilgjengelig til enhver tid for pasienter med smitte. Det har virkelig vært et gode.

Økonomenes ide om at lite areal i forhold til den aktivitet som bedrives er en god ting virker enda mer feilslått nå. For eksempel gir gynekologenes ultralydrom på poliklinikken, selv i normale tider uten corona, på ingen måte plass til både en gravid, en gynekolog og en LIS-lege. Og en vordende far får verken luft å puste i på det lille rommet eller plass til å sitte eller stå.

Akuttmottaket er allikevel den delen av sykehuset som «tar kaka». Tre små mottaksrom uten vindu og med dårlig ventilasjon, ingen venterom eller ­triageringsrom med plass til seng eller båre. Ambulansegarasjerommet må brukes til triagering og smitteavklar­ing. Ved traumer har vi måttet ta et postop-rom i bruk. Dette gir lett sam­tidighets- konflikt og er dårlig smittevernsmessig. Mottakspasienter som må på toalettet må låses inn på radio­logisk avdeling og følges tilbake av sykepleier.

Våre problemer er nok på ingen måte unike, og smittetrykket har jo så langt vært mye lavere hos oss enn mange andre steder i landet. Coronapandemien har likevel vist oss med all tydelighet at skal vi kunne bedrive god medisin må vi ha mer plass, mer kvadrat gulv rett og slett. Vi har ganske godt med medisinsk utstyr, litt for få toaletter, vasker og lokale kjøkken, men gulvplass og avskjerming av både ansatte og pasienter er mangelvare!

Vi vet at de i Hammerfest for tiden jobber hardt for å få bygge stort nok, og skulle ønske at både de og andre som er i byggeprosess skulle kunne få mer plass – at man skulle kunne lære av tidligere feil. Vi klarte ikke å argumentere for mer plass enda vi så problemene som ville komme. Hvis det skulle komme noe godt ut av pandemien så måtte det være at noen får øynene opp for at mye og godt utnyttet areal ikke nødvendigvis blir dyrt og ineffektivt. Men man kan vel bare drømme om at det skal skje.