Innlegg om medisiner:

Hvis norsk egenproduksjon er svaret, hva er så spørsmålet?

Vi må finne smartere løsninger for å sikre medisinsk forsyningssikkerhet enn å etablere norsk egenproduksjon.

Artikkelen er hentet fra Dagens Næringsliv og er skrevet av Marianne Jahre og Christine Årdal Artikkelen gjengis med tillatelse fra Dagens Næringsliv og av forfatterne

Medisinmangel er et økende problem i høyinntektsland. En europeisk studie fra 2019 viste at 95 prosent av sykehusapoteker anser det som et problem. Det får store konsekvenser i form av for­sinket, dårligere eller avbrutt behandling.

Det er sammensatt hva som forårsaker medisinmangel. Det ser vi i forsk­ningsprosjektet Mia (­«Measures for improved availability of medicines and vaccines»). For eksempel opp- gir Legemiddelindustrien produksjonsproblemer og økning i etterspørsel. Helsedirektoratet på sin side ­peker på lange produksjonstider, lite sikkerhetslagring i forsyningskjeden, og at Norge er et lite marked.

Til tross for at problemet er såpass sammensatt, er nasjonal egenproduksjon gjentatte ganger lansert som en hovedløsning. Det er forståelig nok et fristende tiltak, med muligheter for å ta kontroll over produksjon og forsyningskjeder og ­bygge opp en ny industri og nasjonal prestisje.

Ensidig søkelys på egenproduksjon viser imidlertid en manglende forståelse av kompleksiteten og kostnad­ene ved legemiddelproduksjon. Det risikerer å kortslutte diskusjonen og trekke oppmerksomheten vekk fra viktige prinsipper som ­samarbeid og god styring a v globale forsyningskjeder.

Medisinsk forsynings­sikkerhet behøver ikke å være et nullsumspill der hvert land verner om sine interesser. Vi mener at et bedre mål er å diversifisere medisinproduksjon, slik at forsyningskjedene blir mer robuste og mindre utsatt for krisehendelser.

Det er flere tiltak Norge kan gjøre for å minimalisere risikoen på en kostnads­effektiv måte. For eksempel ved å ta tak i det faktum at mange produsenter er konsentrert i få land. Innkjøpsprosesser kunne belønne produsenter med uavhengige forsyningskjeder, istedenfor å velge kun de billigste.

Norge kunne også samarbeide med andre land for å gi mer forutsigbare prognoser om etterspørsel, slik Sykehusinnkjøp allerede gjør med Danmark og Island.

Her er det naturlig å se til våre samarbeidspartnere. For eksempel EU som i sin nye farmasøytiske strategi for Europa legger vekt på utvikling av konkurransedyktighet og innovasjon i EUs medisinske industri, og tydelige krav til produsenter og forsyningskjeder utenfor Europa.

Norsk produksjon kan være en del av løsningen, men kostnaden og nytten må veies opp mot andre tiltak i de globale forsyningssystemene.

Et godt eksempel er norske myndigheters vurdering av norsk produksjon av smal­spektret antibiotika. Dette er et produkt der Norge og andre nordiske land er blant hovedmarkedene, fordi vi har en langt lavere grad av antibiotikaresistens enn resten av verden.

Dermed kan det gi øko­nomisk mening å legge slik produksjon til Norge.

For mesteparten av de mer enn 1100 markedsførte legemidlene i Norge er ikke egenproduksjon gjennomførbart. Vi vil forbli avhengige av et godt internasjonalt samarbeid. Debatten bør derfor peiles over på spørsmålet om hvordan dette samarbeidet kan styrkes.