Intensivutfordringer og covid i nord

Nord-Norge er preget av store avstander og spredt befolkning. Landsdelen huser knapt 10% av befolkningen, men rommer hele 35% av fastlandsarealet. Det er langt mellom sykehusene, og for store deler av befolkningen er det mange timer med reisevei til nærmeste sykehus.

Foto: ©romaset – stock.adobe.com

Landsdelen har en stadig aldrende befolkning grunnet økt forventet levealder, men også som et resultat av fraflytting, lave fødselstall og sentralisering. Dette gjenspeiles i pasientene som innlegges i sykehusene – de er ofte eldre, har komorbiditet, og behov for lengre sykehusopphold enn yngre, friskere pasienter. I Nord-Norge finnes fire helseforetak (Finnmarkssykehuset, UNN HF, Nordlandssykehuset og ­Helgelandssykehuset) som må sam­arbeide og koordinere og skal gi helsetjenester til folk i alle avkroker. Vi beskriver situasjonen ved 3 intensiv­enheter med forskjellig størrelser.

Utfordringer i koronatider

Landets marginale intensivkapasitet har havnet i søkelyset under koronapandemien. Frykten for å overbelaste intensivavdelingene har vært førende for de til enhver tid gjeldende restriksjoner i samfunnet, der landets overordnede strategi har vært å «flate ut kurven». I nord har vi vært spart for den verste smitten. Antallet Covid-­pasienter på intensivavdelingene våre har vært lavt, sammenlignet med øvrige regioner. Regionens sårbare utgangspunkt gjorde likevel at man ved flere intensivavdelinger erfarte overbelastning på plass og personell. Lands­delens egenart med lange avstander og knappe ressurser gjør at selv i en normalsituasjon vil vi ofte ha knapt med intensivplasser, generelle sengeplasser og beredskap. Det er verdt å spørre seg hvordan situasjonen ville sett ut i nord med et større smittetrykk. Under pandemien har sykehusene i regionen opplevd mange av de samme utfordringene, som usikker tilgang på smittevernutstyr, ressurskrevende opplæring av hjelpepersonell og avhengighet av utenlandsk arbeidskraft. I tillegg har sykehusenes størrelse og lokalisering bidratt til at de enkelte syke- husene har hatt ulike hensyn å ivareta.

Kirkenes

Kirkenes grenser til Finland i vest og Russland i øst. Befolkningen i Sør-­Varanger er sammensatt – nordmenn, russere og finlendere lever og arbeider side om side, og det er stor aktivitet over grensene. Nærheten til spesielt Russland, med et vesentlig høyere smittetrykk, har medført diverse ut­fordringer. Organiseringen av intensivavdelingen i Kirkenes baserer seg på sentraliserte funksjoner, der selv de aller enkleste respiratorpasientene skal overflyttes til annet sykehus i et høyere nivå etter initial stabilisering. Vær og enorme avstander begrenser imidlertid ofte transportmulighetene. Ved inngangen til pandemien ble det tidlig klart at Kirkenes Sykehus måtte ruste seg til selvstendighet på ressurskrevende intensivbehandling så langt det lot seg gjøre. Transportkapasiteten var ventet å være lav, det samme gjaldt intensivkapasitet i samarbeidende sykehus. Små sykehus som i de senere år langt på vei er frarøvet sin selvstendighet skulle nå utføre avansert intensivbehandling. Under pandemien har intensivavdel­ingen fått tilført ressurser, og dette har gitt mulighet til å beholde enkle respiratorpasienter, samtidig som vi har kunnet opprettholde en forsvarlig beredskap. Vi kan på mange måter si at pandemien har ført med seg mye godt for avdelingen. I tillegg til etterlengtede personalressurser har det oppstått økt fokus på, og tid til, opplæring og fag­utvikling. Man kan forsiktig ane en ny entusiasme. Spørsmålet er hvor avdel­ingen befinner seg når pandemien legger seg og normalsituasjonen er tilbake.

Bodø

Nordlandssykehuset omfatter sentralsykehuset i Bodø, samt lokalsykehusene i Lofoten og Vesterålen. Under normale omstendigheter har man i Bodø bemanning til fem respiratorpasienter, mens de første estimatene fra FHI tilsa et antall pasienter mange ganger høyere enn det. Sykepleiere ble omdisponert fra andre avdelinger etter hvert som elektiv drift ble bremset. Parallelt med dette kom de første covidpasientene til avdelingen. På legesiden ble det innført nye vaktsjikt for å ha beredskap for mange respiratorpasienter, samtidig som det ble opprettet et vaktteam som sammen med Tromsø bemannet et eget smittefly for transport av covidpasienter. Dette innebar at anestesilegene dekket sju vaktsjikt inkludert fly og helikopter. Den største utfordringen på legesiden lå imidlertid hos lokalsykehusene våre i Lofoten og Vesterålen, som begge i stor grad er avhengig av anestesilege­vikarer. Når det har vært vanskelig å få vikarer inn i landet pga pandemi­situasjonen har anestesileger fra Bodø delvis dekket også disse vaktsjiktene. Arbeidsmengden har i perioder vært stor.

Tromsø

Verdens nordligste universitetssykehus, Tromsø har regionsfunksjon for bl.a. nevrokirurgi, thoraxkirurgi og ECMO-behandling. Intensivavdelingen må alltid ha beredskap for å kunne ta imot pasienter som har behov for ­regionssykehusets funksjoner. Intensivavdelingen i Tromsø har god legerekruttering med anestesileger som er subspesialiserte på intensiv­faget. Under pandemiens første bølge bidro anestesileger fra de andre fag­søylene, slik at man kunne bemanne et eget vaktsjikt for en covid kohortavdel­ing, totalt sju vaktsjikt, i tillegg til at flere av anestesilegene inngår i pre­hospitale vaktlinjer. Den største intensivutfordringen i Tromsø er mangel på intensivsykepleiere. Utdanningskapasiteten for intensivsykepleiere er lav, og avdelingen har i alle år vært avhengig av intensivsykepleiervikarer for å få krevende turnuser til å gå opp. Begrenset vikartilgang har økt vaktbelastningen betydelig. Selv om intensiv rekrutterer godt med anestesileger så har få anestesilege­stillinger, vikarstopp og full operativ virksomhet tvunget fram behovet for å redusere elektiv drift.

Intensivutfordringer over tid

Driften av intensivavdelinger er en balansegang mellom å behandle inneliggende pasienter, og samtidig opprettholde en viss beredskap. En kartlegging gjennomført rett i forkant av pandemien (Regional intensivutredning: status, utfordringsbilde og framtidsperspektiv. 2019) viste en for dårlig intensiv- og intermediærkapasitet i størstedelen av landet. Nord-Norge er intet unntak. Hele landet mangler sykepleiere, og særlig intensivsykepleiere. Rekruttering til nord har vist seg spesielt ut­fordrende. De fleste sykehusene er avhengige av vikarer fra andre land for å opprettholde en forsvarlig sykepleiebemanning på sine intensivenheter. I tillegg er man ved en del sykehus avhengige av innleie av anestesilege­vikarer. Nedbygging av intensivkapasitet over flere år har bidratt til at det i en normalsituasjon ikke er noen form for buffer i systemet. Det blir ikke utdannet nok intensivsykepleiere og det er ­etablert for få anestesilegestillinger. Stramme budsjetter medfører kreative bemanningsløsninger med lav grunnbemanning og brannslukking der man tilsynelatende ikke har spille­- rom til å prioritere langsiktige, gode løsninger til det beste for pasienter og personell. Dette er ikke et godt utgangspunkt for å takle utfordringer som blant annet denne pandemien har ført med seg.