Is there something rotten in the kingdom of Denmark? (omskrevet fra Shakespeare) eller Er det noe galt med den norske legestanden?

Legerollen er i stadig endring, og det skal den være. Det er den både internt innen standen, sykehusene er ikke lenger like hierarkiske som før, og det er den i forhold til pasienten. Vi har måttet tilpasse oss en stadig mer kunnskapsrik, og krevende, befolkning, og en demokratisering ved at pasienten f eks har innsynsrett i journalen sin. Sykehus- og avdelingsledelsen er ­profesjonsnøytral, og de yngre legene er (kanskje) mer opptatt av å leve livet utenfor sykehuset enn den eldre generasjonen.

Siste utgave av Tidsskriftet har en rekke artikler om dette. Hver og en av artiklene er meningsfulle og har gode poenger, men totalt ble «trykket» ganske overveldende.

La meg begynne med «Legemakt», skrevet av Olaf Gjerløw Aasland, nestoren fra LEFO, tidl. Legeforening­ens forskningsinstitutt. Bare ingressen er til å bli deprimert av: Legenes makt­posisjon ble tidligere holdt kunstig opp på en pidestall. Nå bør den være redusert til en tillitsbasert etisk skammel». Aasland skriver om hvordan han som venstrevridd student leste bøker som gjorde at han skjønte at leger og helsevesen er brikker i et politisk spill som kan brukes til omtrent hva som helst. Den statlige overtakelsen av sykehusene og dannelsen av foretak beskriver han som et kupp av Tønne og Stoltenberg, og hvordan dette ytterligere ­svekket legenes innflytelse. Aasland har nok mye rett, og forhåpentligvis også i spådommen om at helseforetaks­modellen er på hell, men jeg blir ­deprimert av å lese dette.

Hanne Heszlein-Lossius: Leger kommer ikke unna politikken tar for seg at Israel holder tilbake vaksiner til den palestinske befolkningen. Heszlein- Lossius har tidligere utfordret lege­standen med sine rapporter fra flyktningeleiren Moria. I Tidsskriftet juni 2019 skrev hun: Det nytter ikke bare gå på jobb og dele ut piller og behandle symptomer. Man må behandle hele årsaken. Nå beskriver hun altså en ny urett, og har delt et nyhetsklipp om dette på en lukket facebookside for 11500 norske leger. Innlegget ble slettet, det var for politisk. Hun omtalte professor Anton Hauges avslutningsord til medisinerstudentene i Oslo: Som leger har vi bare èn lojalitet, og det er til den enkelte pasient som skjebnen har ført til oss. Hvis dere klarer å holde fast ved den tanken, kan dere ikke gå vill.

Patji Alnæs-Katjavini: Ubevisste holdninger hos leger forteller om implisitt bias hos helsepersonell fører til forskjellsbehandling av pasienter. Vi mennesker foretar hele tiden mer eller mindre gjennomtenkte generaliseringer i vår samhandling med mennesker, og dette gjør seg også gjeldende når leger møter pasienter. Hun viser til at hvem som henvises til koronar angio eller hva slags smertebehandling pasienten får i akuttmottak blir påvirket av ­pasientens kjønn og hudfarge. Slik implisitt bias kan være med på å forklare dødfødsler hos innvandrer­kvinner i Norge. Hun viser til tiltak truffet av den amerikanske legeforening og av Royal college of surgeons i Storbritannia for å gjøre medlemmene opp­- merksomme på denne problemstillingen.

Esmeralda Cecilie Pèrez skriver om sex uten samtykke, hvor hun trekker paralleller til kravet om samtykke til medisinsk behandling, og at dette nå er blitt en selvfølge innen vår profesjon og har hatt en normativ ­effekt på ­måten vi praktiserer medisin på. Voldtekt har store fysiske og psykiske ­konsekvenser for den som rammes, og forfatteren mener at legens stemme er relevant i debatten. Alle innleggene stiller krav, egentlig store krav til hva vi skal fylle legerollen med. Hverdagen i seg selv, pandemien, ressursknapphet i forhold til pålagte oppgaver og den endrede Hippokratiske ed, hvor vi også skal ivareta egen helse stiller store krav til oss. Samtidig er hver og en av disse artiklene med på å skape meningsfullt innhold i legerollen, mer meningsfylt en rapportering i et NPM-styrt sykehusvesen.