Koronakommisjonen om sykehus – et hastig blikk fra oven

I midten av april la mangeårig sykehusdirektør og styreleder Stener Kvinnsland fram koronakommisjonens første rapport. De av oss som håpet på en kritisk gjennomgang av sykehusenes beredskap og forberedelse til pandemien ble skuffet. I en ellers bredt anlagt evaluering hopper kommisjonen ganske enkelt bukk over sykehusene manglende forberedelser til pandemien.

Av Christian Grimsgaard
Styremedlem Of, konserntillitsvalgt Helse Sør-Øst

Allerede ved oppnevning av ­kommisjonen kunne vi ane ­hvilken retning arbeidet kunne ta; ingen representanter fra fagmiljøene som behandlet pasientene ble gitt plass. Rett nok hadde flere i utvalget helsefaglig bakgrunn. Men det mest iøynefallende ved utvalgets sammensetning var at regjeringen utelukkende inkluderte ledere. Utvalgets leder Stener Kvinnsland er blant våre mest erfarne og betrodde sykehusledere. Han har vært administrerende direktør i Helse Bergen i mange år, og har hatt ulike styrelederverv i store helseforetak, Oslo universitetssykehus, Stavanger universitetssjukehus og Akershus ­universitetssykehus. Han har også hatt en rekke andre oppgaver knyttet opp til vår helseforvaltning, blant annet vært medlem i regjeringens prioriter­ingsutvalg og vært leder av kommisjonen som ble nedsatt av Høie for å avvikle de regionale helseforetakene.

Enkelte av oss var skeptiske til at en så sentral sykehusleder skulle lede kommisjonens arbeid. De siste ti-årenes utvikling av sykehus har gått i retning av strømlinjeforming av tjenestene. Mindre sykehus med færre senger, kortere liggetid og redusert lagerhold. Beredskapshensyn har rett nok blitt regelmessig omtalt i styrende dokumenter, men i realiteten har beredskapen gradvis blitt svekket. Kritikerne blant oss mente at Kvinnsland neppe ville lede vei inn i denne sentrale problemstillingen.

Rapporten har gitt oss vann på ­mølla. Sykehusene og beredskap i spesialisthelsetjenesten er gitt en perifer omtale i rapporten. Innledningsvis peker utvalget på at vi var et godt ­rustet samfunn, og trekker fram at Norge sammen med Sveits «er det OECD-landet som investerer mest i helse målt som andel av brutto nasjonal­- produkt». Utsagnet – som for øvrig er feil – setter tonen for hvordan kommisjonen tilnærmer seg helsevesenet; vi bruker mye, vi har mange ansatte, og vi klarte oss bra. At det knapt fantes reservekapasitet omtales ikke, og at det ikke var bygget opp beredskapslagre i sykehusene lastes ikke helsetjenesten, men regjeringen og Helsedirektoratet. Blant de 17 læringspunktene som listes opp som kommisjonens hovedbudskap er det ingen som omhandler helsetjen­esten. I opplistingen av aktører med roller og ansvar i pandemiberedskap er verken regionale helseforetak eller sykehusene våre nevnt.

I kapittelet som omhandler spesialisthelsetjenesten gjøres det ingen vurdering om hvor godt rustet sykehusene var til en situasjon med økt behov. Intensivkapasitet, men heller ikke øvrig kapasitet er behandlet. Kommisjonen velger i stedet å rette oppmerksomheten mot om sykehus­enes planer var tilpasset situasjonen som oppsto. Og her går kommisjonen langt i å frikjenne sykehusene; deres planer var avledet av den nasjonale pandemiplanen, og denne var tilpasset et annet agens enn et koronavirus. Denne forklaringen går igjen i rapporten – vi var forberedt, men ikke på denne pandemien. Hva som egentlig skiller en pandemi med influensa fra koronapandemien forblir noe uklart for meg. Kommisjonen peker på at en influensapandemi neppe ville vare så lenge. Men det er jo ikke varigheten som har vært det kritiske i håndteringen, men belastningen som oppstår på helsetjen­esten, og den akutte mangel på behand­- l­ingskapasitet og utstyr. Kommisjonen kritiserer overordnede myndigheter for at de ikke hadde etablert beredskapslagre for smittevernutstyr. De unnlater å kommentere at dette ansvaret var delegert ned i de enkelte helseforetak. I Helse Sør-Øst sin regionale plan for forsyningsberedskap er det presisert at det enkelte helseforetak selv har ansvaret for å vurdere hva slags materiell og utstyr som må være som må være tilgjengelig i en beredskaps­situasjon. Helseforetaket skal selv opparbeide bufferkapasitet.

Men som så mye annet har beredskap måttet vike med de endringene sykehusene har gjennomgått de senere årene. Lagerhold er en av mange utgiftsposter som har vært kuttet. Kontraktene med leverandørene kunne ha inneholdt klausuler om beredskaps­lagre på europeisk jord, men det koster ekstra. At forsyningssituasjonen ville svikte, og at leverandøravtalene ville kanselleres grunne force majeure var kjent på forhånd. Verst stilt var da sykehus som ikke lengre hadde lokale lagre, men var helt avhengig av «just in time» leveranser fra forsyningssenteret. Som Akershus universitetssykehus, sykehuset som har vært hardest belastet i pandemien. Der var det ikke bygget opp noe beredskapslager. Her kunne kommisjonen pekt på at sykehusets styre har vært blant dem som har forsømt sine plikter. De skulle ha innrettet virksomheten i tråd med de regionale planene. Gjeldende versjon av den regionale planen ble ferdigstilt i februar 2018. Samme måned tiltrådte kommisjonens leder som styreleder nettopp ved Akershus universitetssykehus. I den øvrige omtalen av sykehusene beskriver kommisjonen hendelsesforløpet. Hvordan virksomheten ble løp­ende tilpasset situasjonen med juster­inger av elektiv aktivitet osv. Det er for så vidt en grei gjennomgang, men det er sånn måtelig interessant. Min ­vurdering er at kommisjonen har ­u­nnlatt å gå inn på de mer betente områdene, dels ved å ikke beskrive dem, som intensivkapasitet, og dels ved å bortforklare dem, som ansvaret for smittevernutstyr. Hovedforklaringen på manglende beredskap ligger i dagen; effektivitetskrav trumfer beredskapshensyn ved de fleste korsveier. Sykehusene gis beskjed om å etablere ­bufferkapasitet, men gis samtidig ­beskjed om å redusere lagerhold.

Kommisjonen har levert en vel­skrevet og bredt anlagt rapport som nok tilfredsstiller mange andre hensyn enn helsetjenestens. Ville kommisjonens dekning av sykehusene vært bedre hvis sammensetningen var en annen? Det er vel sannsynlig. Medlemmer med erfaring fra akuttkjede eller beredskapsarbeid i sykehusene ville de vel neppe slått seg til ro med en så over­fladisk behandling av dette viktige temaet. Men kommisjonen er jo valgt ut av noen, og som man roper i skogen får man svar. Mandatet peker heller ikke sterkt i retning av sykehusene. Kommisjonen skulle kartlegge alle relevante sider ved pandemien, herunder «Berørte departementer og virksomheters forberedelser, håndtering og samarbeid». Kommisjonen skriver selv at «vår evaluering omfatter derfor regjeringen, departementene, direktorater, Folkehelseinstituttet, statsforvalt­- ere, helseforetak, kommuner og fylkeskommuner». Men noen inngående vurdering av beredskap i sykehus ble ikke denne gjennomgangen. Helseforetakene får ikke noe pass påskrevet, og regjeringen har gått glipp av en gylden anledning til å avdekke svakheter i dagens organisering av tjenestene. For kunnskap om helsetjenestens forbered­- else og håndtering er Legeforeningens egen rapport en langt bedre kilde.

Se lenker:

Lenke 1
Lenke 2