Redaktørens spalte:

Kjære kolleger

Arild Egge, red

Pandemien har fått dimensjoner vi vel knapt ante konturene av, selv de mest pessimistiske. Først var det frykten for en helt ukontrollert situasjon der sykehusene måtte prioritere hardt mellom trengende respiratorpasienter – pasienter eldre enn 60 ville ikke få muligheten, slik vi hørte fra Italia. En situasjon der andre pasienter med andre alvorlige tilstander plutselig ble feid av banen, og tidligere ventelister ville fremstå som kosmetiske problem.

Vi stengte ned – heldigvis gikk det ikke slik, og den første bølgen var over på noen uker, i hvert fall i den forstand at etablerte corona-kohorter kunne avvikles, og den reduserte kapasiteten var tilbake til normalen og operasjonsprogrammene på nytt ble like «optimistiske» som før.

I panikken mens man hamstret og leste Camus «Pesten» på nytt, hadde man ingen ide om varigheten dette skulle få! De som likevel tidlig skrev om det, anså jeg som vel dramatiske. Man hørte dog tidlig om både bølge 2 og 3, uten å helt tro på at vi når vi først hadde kontrollen på nytt skulle miste den? Festivalene ble alle avlyst – men hvor mange av oss trodde for alvor at det skulle bli aktuelt i 2021?

Nå har vi vært igjennom en hel vinter med en mye mer langvarig bølge som først nå ser ut til å tillate forsiktige planer om normalisering – sommer­ferien skal likevel helst tilbringes i Norge! Pandemien har satt dagsorden i snart halvannet år! Og kostbart har det blitt – hva har vi lært?

Etter 22.07.11 foretok man en gransk­ning, og det ble trukket konklusjoner – som nå 10 år etter ikke er fulgt opp i den grad man skulle trodd. I den positive og forsonende ånd i tiden etter hendelsen, var det ikke mulig å tenke at disse «forbedringspunktene» virkelig ikke skulle komme til å bli fulgt opp i særlig grad? Det var jo avdekket en betydelig grad av pinlige mangler, mangelfull kommunikasjon – og avslag på tilbud om hjelp fra Forsvaret som hadde ­materiell det sivile manglet. Bildet av en gummibåt med motortrøbbel på vei mot Utøya overlesset med blytungt bevæpnet personell ble en speiling av det hele som vi fortsatt har i hodet.

Det første vi som helsepersonell så – var at vi faktisk ikke hadde lager av smittevernutstyr. Det var faktisk akkurat så dårlig som det var varslet om fra bekymret personell lenge. Min avdel­ingsleder dro på Maxbo for å kjøpe inn vernebriller, det oppsto umiddelbart et svart marked for trivielt verneutstyr – og på apoteket fikk jeg mulighet til å kjøpe en 50 pk munnbind for 680,- kr. Det var en farlig situasjon – og provoser- ende, fordi de som jobbet i kohortene skulle også måtte frykte for at de ikke skulle kunne beskytte seg selv. Etterhvert fikk man likevel forsyninger og Ledelsen som hadde fremskaffet dette ved «å jobbe 24/7» fikk oppslag i pressen. DET var som søren! Den samme ledelsen var selv årsaken til nedskalering av lagrene – i en foretaksmodell er lager nemlig «død kapital» – og dette sliter vi fortsatt med å få fokus på. Mangel på kapasitet, verneutstyr og medikamenter bagatelliseres fra myndigheter, i Sverige har man vedtatt å etablere beredskaps- lagre innen få år – og Finland har som sagt aldri forlatt ideen om en selvforsyning.

Så kom et lite avbrekk i pandemihverdagen – det forferdelige jordskredet på Gjerdrum! Nok en stresstest av beredskapen i samfunnet. En stor tragedie og en voldsom mobilisering av profesjonelle og frivillige som begrenset de menneskelige tapene – naturkreftene kan ingen temme. Heldigvis skjedde dette, mens det var mindre trykk på intensivenhetene. En skjebnens ironi i dette er det delikate faktum at det lille beredskapslageret man faktisk hadde av smittevernutstyr – lå et par hundre meter fra skredkanten! En skulle nesten tro at det ligger et budskap her: Om du fortsatt vil insistere på «et lite lager» – bygg det i det minste på fjell! For ikke å si – inn i fjell, slik finnene har gjort det!

Tidspunktet for dette nummeret er justert i forhold til det forestående Presidentvalget. Vår erfarne leder av Overlegeforeningen Anne-Karin Rime er kandidat denne gang. Hun har gjort en solid jobb i Of-styret som medlem og leder, kjenner organisasjonsarbeidet og har etter hvert en solid kontaktflate mot politikere og myndigheter; det kommer godt med når foreningen skal arbeide strategisk for sine mål fremover.

OVERLEGEN bringer selvsagt et intervju med begge kandidatene i anledning valget.