Vibecke Sørensen

Som seksjonsoverlege på intensiv­avdelingen på Ahus stod Vibecke Sørensen i flere tøffe bølger under pandemien, men som tre ganger ­norgesmester i kunstløp, skøyte­president og nå visepresident i Norges idrettsforbund har hun god erfaring med å stå stødig på glattisen.

Vibecke Sørensen valgte i mai 2021 en yrkesmessig ny kurs og ble avdel­ingsoverlege ved AIO (avdeling for anestesi, intensiv, operasjon og akuttmottak) på Bærum sykehus. Derfor tar hun imot «Overlegen» på kontoret i Sogneprest Munthe-Kaas vei for å snakke om hvordan det er å både være lege og ha levd et liv i idrettens tjeneste. Med sin kvikke fremtoning forteller hun raskt at hun tidlig bestemte seg for å bli lege.

– Jeg har alltid tenkt at legefaget virket spennende, og da spesielt læren om kroppen. Den interessen fikk jeg nok gjennom idretten og ettersom jeg bare kjente til idrettsleger var det ikke noen andre typer leger som falt meg inn. Da jeg begynte å studere medisin i Bergen endret interessen seg og jeg kjente raskt at akuttmedisin og anestesi var noe som passet meg godt, sier hun og fortsetter:

– Etter studiene var jeg innom både legevakt og legeambulanse, noe som var hektiske og lærerike år, men alt har sin tid, og intensivmedisin virket veldig spennende. Du får jobbe tverrfaglig, variert, og du kommer tett på både pasienter og pårørende. Det har vært fint å få de erfaringene.

Vurderte flere spesialiteter

Selv om Sørensen valgte anestesiologi så var det også andre spesialiteter hun vurderte. – Da jeg studerte trodde jeg kanskje kirurgi var noe for meg, men gjennom turnustiden stod det mellom allmennpraksis, pediatri og anestesi. Og da ble intensivmedisin en fin hybrid. Etter fullført turnus var jeg også kommunelege i Havøysund, og syntes det var spennende, men det var først og fremst akuttmedisin og anestesiens mulig­heter til å jobbe praktisk som tiltrakk meg. Jeg er veldig glad for at det ble anestesi og jeg har aldri angret på å valget jeg tok, sier hun og utdyper: – Jeg har opp gjennom årene jobbet mye klinisk og forsøkt å skaffe meg ulike erfaringer. Etter hvert merket jeg at det lederansvaret og de erfaringene jeg hadde fra idretten kanskje også kunne overføres til helsevesenet. Og den ledermuligheten har jeg fått her på Bærum sykehus. Det har vært en spennende og lærerik tid så langt.

Kort vei til toppen

Etter aktiv karriere som kunstløper og tre ganger norgesmester på 80-tallet tok Sørensen steget over til den andre siden. Først som trener under studie­tiden i Bergen og så som støttespiller og tilrettelegger. Det skulle vise seg å være kort vei fra grasroten til toppen av idretts-Norge. – Jeg har drevet med idrett siden jeg var tre-fire år og idretten har hele tiden vært en stor del av livet mitt. Å trene og å være i aktivitet var min form for lek. Samtidig ville jeg bli lege, og lurte på hvordan jeg skulle kunne kombinere begge deler. Da jeg studerte ble jeg trener, men merket at det er veldig tidkrevende å både være trener og lege. Derfor fant jeg ut at jeg heller ville være en aktiv bidragsyter, og bistå som idrettslege og tilrettelegge på stevner. Så utviklet det seg «litt» og jeg ble etter hvert aktiv i Skøyteforbundet. Det var nok ikke helt planen, men engasjementet tok overhånd. Så da ble jeg først styremedlem og så den første kvinnelige skøytepresidenten, sier hun og legger til: – Det var en stor overgang og noe helt nytt som fort ga meg mange nyttige erfaring og utfordringer. Det var jo et frivillig verv som jeg hadde i tillegg til min vanlige jobb som lege, så jeg var nok litt uforberedt da jeg fikk en stor sak i fanget.

Krevende sak

Det var like før OL i Vancouver i 2010 at norsk skøytesport ble rammet av det som i dag trolig ville blitt beskrevet som en MeToo-sak. Utfallet ble at skøyteløpernes landslagstrener måtte slutte i jobben. – Dette var en sak som vekket et veldig stort engasjement og mye følelser. Noe idretten ofte gjør. Jeg skal ikke si at jeg følte meg truet, men jeg fikk mailer om at jeg burde rømme landet, og tilbakemeldinger som gikk mye på meg som person og på Skøyteforbundets håndtering av saken, sier ­Sørensen og fortsetter:

– Jeg tror at den saken gjorde meg flinkere til å prioritere hva man skal bruke tid og energi på. Når man har tatt et valg så må man stå i det og ikke dvele på hva man kunne gjort anner­ledes. I den saken dro jeg også inn erfaringer fra legeyrket. Man stiller en diagnose og så behandler du. Og det gjorde jeg. Da jeg hadde tatt beslutningen var jeg trygg på at det var den rette. Både for utøverne og Skøyteforbundet.

Tross påkjenningen det er å stå i en sak med mye medieoppmerksomhet ble ikke Sørensen skremt fra å søke nye utfordringer innen idretten.

– Det var vanskelig og krevende, men jeg var tilfreds med måten vi løste saken på. Den ga meg verdifulle erfar­inger som jeg har tatt med meg videre, og skremte meg ikke fra nye verv. Jeg hadde gode folk rundt meg og styret jobbet som et lag. Jeg føler også at valgene vi tok har stått seg bra i ettertid. Hadde dette skjedd i dag tror jeg heller ikke at saken hadde vært så omdiskutert som den ble den gang. Episoden er for meg også et eksempel på situasjoner der ledere må ta vanskelige beslutninger, som ikke alle vil være enige i, sier hun.

Overføringsverdi

Etter et liv innen idretten både som aktiv utøver og tillitsvalgt mener ­Sørensen hun har tatt med seg mye verdifullt inn i jobben som lege.

– Idretten har alltid vært en del av meg. Den gir en veldig tilhørighet og mestringsfølelse. Jeg har hele veien fått tilbakemeldinger og energi som har gjort meg trygg. Helt fra jeg var ung har jeg vært dedikert og målbevisst på hva jeg ønsket å få til. Jeg har jobbet for å bli en bedre utgave av meg selv, først som kunstløper og så som lege og kliniker. Det har vært tidkrev­ende å drive med begge deler, men jeg har fått mange positive opplevelser som har videreutviklet meg, og det har jeg tatt med meg videre som lege, sier hun og utdyper:

– Selv om jeg var aktiv i en individuell idrett, så har jeg jo etter hvert forstått mer og mer hvor viktig det er å være del av et lag, et fellesskap, og å oppnå noe sammen. Det er noe jeg har vært veldig opptatt av å få inn i min jobbhverdag, spesielt under pandemien. Det å skape lagfølelse. Fokusere på at vi stod i dette sammen og at vi skulle håndtere denne situasjonen best mulig ut ifra de forutsetningene og mulighetene vi hadde. Å prestere og å jobbe sammen er noe man er spesielt opptatt av i idretten, og jeg tror vi klarte å skape den følelsen på Ahus under de tøffeste bølgene.

Mer samarbeid

Vibecke Sørensen mener at det viktigste med idretten er opplevelsen av tilhør­ighet, mestring og å være i aktivitet. Hun trekker frem at Idrettsforbundet er Norges største frivillige organisasjon med nesten to millioner medlemmer og en viktig bidragsyter til god folkehelse for befolkningen. – Da jeg var ung var jeg naturlig nok resultatorientert og fokuserte på effekten av trening, men i senere år så har jeg blitt mer og mer bevisst på hvor viktig idrett er for folkehelsen, og at vi burde være flinkere til å synliggjøre dette. I tillegg eksisterer det et stort potensial for tettere samarbeid mellom idretten og andre sektorer. Et eksempel er spise­- forstyrrelser som har vært et stort problem i ulike idretter, mye på grunn av kroppsfokus, sier hun og fortsetter:

– Samtidig er ikke dette en utfordring som er isolert til kun idrett. Ja, det er utøvere som sliter med spiseforstyrrelser, men det finnes i alle miljøer. Vi trenger å styrke kompetansen på dette feltet blant de frivillige i idretten, og samtidig må vi få et bedre samarbeid med helsevesenet. Klarer vi det så kan idretten også bli bedre til å identifisere de som sliter med spiseforstyrrelser på et tidlig stadium. Dette er et problem som er mye større enn idretten, og der- for må vi bli flinkere til å samarbeide.

Sterke opplevelser

Som idrettsleder gjennom mange år har Sørensen opplevd mye som har satt spor, men ofte er det de små øyeblikkene som gjør størst inntrykk.

– Idrettens positive opplevelser ­betyr mye. Gleden og engasjementet det vekker. Du kan komme inn på en intensivavdeling og møte en som har vært i respirator i flere døgn, og det pasienten gleder seg mest til er å se om Klæbo vinner tremilen. I tillegg gjør det alltid inntrykk å se hvor mye bredde­- idretten betyr. Det synes jeg er fint å se, sier hun og understreker at det også er mange sterke opplevelser som lege:

– De siste årene med pandemi er naturlig å nevne. Den arbeidsinnsatsen som mine kolleger har vist. De har støttet hverandre, skånet de som var slitne og alle har jobbet sammen. Tiden med mine kolleger på Ahus under den første bølgen er noe jeg aldri vil glemme. Det er nesten rørende å snakke om. Pandemien synliggjorde også den ­begrensede intensivkapasiteten vi har og spesielt var Ahus intensiv presset. Det var mange spesielle hendelser som vi håndterte sammen. Det å få oppleve det fellesskapet var sterkt.

– Derfor vil jeg gjerne trekke frem at jeg synes det har blitt et for stort fokus på økonomi og produksjon i sykehusdriften sammenlignet med kvalitet og prestasjon. Det burde ikke være noen motsetning, men det kan synes som økonomimodellene det styres etter ikke lar seg kombinere med de prioriteringene som sikrer god helhetlig pasientbehandling. Mer fokus på beredskap, tilrettelegging og fagutvikling, tror jeg kunne legge et godt grunnlag for kostnadseffektiv drift. Slik at forholdet mellom økonomiske sparetiltak og inntektsgivende drift på sikt ville gå mindre ut over belastning på personalet og pasientbehandling enn det som faktisk er tilfellet i dag.

Lære av hverandre

Forskjellen på å være sykehusleder og idrettsleder er naturligvis stor, men Sørensen tror de ulike lederne kan ha godt av å se litt til hverandre og lære av hverandre.

– Idretten har blitt kritisert for ­manglende åpenhet og var for noen år siden gjennom en stor åpenhetsdebatt. Min erfaring er likevel at idretten har en åpenhet og takhøyde for diskusjoner og meningsutvekslinger som gjerne ikke er like sterkt til stede i sykehusene. Idretten er jo også sammensatt og mangfoldig med et stort antall frivillige som bidrar til demokratiske prosesser og beslutninger. Samtidig har idretten gjennom toppidretten et sterkt resultat- fokus der det er kultur for å utfordre og utvikle hverandre for å bli bedre. Olympiatoppen har som visjon å trene og lede best i verden, og man tilrettelegger systematisk for de gode prestasjonene som skal gi de gode resultatene, sier hun og legger til:

– Jeg opplever da også at man i ­idretten er flinkere til å gi hverandre tilbakemeldinger sammenlignet med det som er vanlig i helsevesenet. Så kan man si at leger ikke trenger positive til­- bakemeldinger, ettersom det viktigste er at behandlingen har gått bra, men jeg tror alle har behov for å bli sett. Uansett hva man jobber med er det hyggelig å få positive tilbakemeldinger fra ledere.

Idrettens betydning

Under koronapandemien ble idretten sterkt rammet av nedstengingen av samfunnet. Sørensen tror pandemien har gjort folk mer bevisst på hvor mye idretten betyr for samfunnet som ­helhet.

– En del klubber fikk et stort frafall av medlemmer under pandemien, men jeg håper at mange nå merker at de savner idretten og kommer tilbake. Samtidig tror jeg mange ser hvor betydningsfull idretten er for samfunnet. Det er ikke sånn at antallet som lider av spiseforstyrrelser har gått ned selv om færre har drevet organisert idrett. Og samtidig har behov for psykiske helsetjenester bare økt. Mange mistet et fast holdepunkt og samlingssted når idrettstilbudet forsvant under pandemien, og det er viktig at vi nå får dem tilbake. Og for å klare det må vi ha flere idrettsanlegg og bedre tilrettelegging for å drive idrett, mener hun.

Til unge overleger som lurer på ­hvilke valg de skal ta for fremtiden har Sørensen et klart råd:

– Som ung overlege må du fokusere på det du trives med. Følg dine interesser, ikke alltid bare hva du tror du er smartest og klokest. Finn det fagområdet du brenner for. Hvis du mangler engasjement og «drive» blir arbeidsmengden fort stor og tung. Og vi trenger gode fagpersoner, sier Vibecke Sørensen før hun avslutter:

– Ikke jobb for mye og husk på sette av tid til å trene. Da får du overskudd og blir en enda bedre lege! •