Nevrologien eller «Kampen om tiden»

Overlegen nr 1 i 2021 er et jubileumsnummer i anledning av at Overlegeforeningen fyller 60 år og inneholder flere hyggelige hilsener fra politikere og samarbeidspartnere. Fellesnevneren som de trekker frem, er at ett godt samarbeid er det viktigste for å lykkes med vårt felles mål om at Norge fortsatt skal ha et av verdens beste helsevesen for alle ­innbyggere. Overlegeforeningen ønsker også i årene fremover å bidra med viktig fagkunnskap for at vi sammen kan nå dette målet.

Men så kom en regnfull sommer i et dansk sommerhus, med minimal tilgang på lektyre utenom «Der Spiegel», Berlingske Tidende og et «Anders And» i ny og ne, hvis min bror og jeg maste iherdig nok. Og da ble det til at jeg ga boken en sjanse, og etter et par sider glemte at den var på svensk, men slukte den i løpet av et par intense dager.

Handlingen foregår rundt hoved­personen Momo, ei jente som har rømt fra et barnehjem, og bosetter seg i en ruin av et gammelt amfiteater. Alle trives i Momos selskap, hun har god tid og lytter til alle, er fantasifull og lekende.

Men så blir verden umerkelig invadert av en særegen rase parasitter, «de grå herrene». De tilraner seg menneskenes tid under påskudd av å få menneskene til å «spare den». Men slik glemmer menneskene i leve i «nuet», for tid kan ikke spares som for eksempel penger kan. Jo mer et menneske forsøker «å spare», desto kortere blir dets dager og uker. De grå herrene stjeler mer og mer av menneskenes tid, som de lever av. I tillegg til fremstiller de også maskinproduserte leker, som skal tidseffektivisere barns frie lek og fantasi, igjen for å «spare tid».

Mer skal ikke røpes av handlingen her, annet enn at Momo og hennes gode hjelpere tar kampen opp hjulpet av den vise «Mester Hora» (forvalteren av tiden). Det er lenge siden jeg har lest «Momo» nå, men den gjorde et sterkt inntrykk da. Og jeg kommer av og til på den, også i faglig/fagforenings ­sammenheng:

Mitt fag, nevrologien, har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene. Fra å være et fag hvor mye gikk på «å vente og se» er vi innenfor mange områder blitt et «gjøre noe med» fag. Ikke minst har hjerneslagbehandlingen og prinsippet om at «rask handling forebygger hjerneskade» blitt overført til andre områder, som for eksempel MS-behandlingen. Det er bra. Det er ikke nok å ha muligheter til å bremse og forhindre, de må også tas i bruk på riktig tidspunkt! Imidlertid har den nye utviklingen og de nye mulighetene ført til «strekk i feltet». For i tillegg til å handle raskt og være på hugget, skal vi også ivareta de mange med kroniske nevrologiske sykdommer og tilstander, som aldri blir «bra», men som trenger kontinuerlig oppfølging, tverrfaglig tilnærming og etter hvert kanskje også palliasjon og lindrende tiltak. Tid er et stikkord her. For det er ikke blitt mer tid i et fag som skal romme så mye mer. Antall sengeplasser er mange steder kraftig redusert, det er økt krav til såkalt «gjennomstrømming», beslutninger skal fattes raskt så fort som mulig. Vi har stadig mer sofistikerte dataverktøy, som gir oss mer jobb og tvinger oss til uendelig mange «klikk», og vi har ­venterom som minner om skatte­etatens, med «pling-plong» og beskjed på veggen om hvilket rom på poliklinikken pasienten har å innfinne seg på. Men det gir oss ikke mer tid til å høre på fortvilelsen hos den hviskende ­Parkinson-pasienten og hans kone, eller finne løsninger for pasienten med migrene som har «prøvd alt og ikke orker mer». En halvtime går fort.

Det går an å kompensere med gode kolleger og spennende fagfelt til en viss grad. Men så går det ikke mer, og det ser vi nå. På svært mange av landets nevrologiske avdelinger står det LIS-stillinger ledig, og har gjort det en stund. Også i mer sentrale strøk. Etter hvert er det også overlegestillinger ledig. Hva har skjedd? «Da jeg startet» sier en kollega» måtte man jo nærmest bestikke noen for å få seg et vikariat på en nevrologisk avdeling». Slik er det ikke lenger. Det bekymrer meg som både som nevrolog og leder i NNF. Vi vet at andre fag har lignende utfordringer. «Krise» skal vi ikke kalle det, all den tid det som skjer i fastlegeordningen er så mye verre. Likevel er det et varsko, og det i en tid hvor vi utdanner større legekull enn noen sinne. Det viser med tydelighet at det å bare utdanne flere, som det politisk ofte ropes om, ikke nødvendigvis er en god ide. Antagelig må det mer grunnleggende til verks, like viktig som å rekruttere er å beholde, for slik igjen å kunne rekruttere. Sykehusene styres i dag av det som kan oppfattes som en litt monoman «måltenkning», alt skal normeres og planlegges, det er GAT og MEONA, dagen er gjennomorganisert med fulle timebøker, lunsj foran PC og lite mulighet til pusterom. Kanskje særlig i fag hvor ikke et røntgenbilde eller en enkelt blodprøve kan avgjøre diagnose eller prognose, blir det kræsj. Ynge kolleger ser paradokset man blir gående i – og ønsker seg noe annet.

Det er vel ingen hemmelighet at det går bra i «Momo». Til slutt. Men ikke før menneskene nesten er gått til grunne, besnæret av hvor mye tid som kan spares på alt mulig. Moralen er vel at tid er en kostbar ressurs, men menneskene er viktigere. For nevrologien spesielt og legevirksomheten generelt ligger det en bekymring at for snevre rammer til et for stort innhold med liten innflyt­else over egen hverdag, skremmer egnede leger vekk. Og det er ingen tjent med.

I Norsk Nevrologisk Forening ønsker vi å løfte debatten, og vi ønsker at både Legeforeningens fagforenings akse og fagmedisinske akse målbærer den overfor politikere, myndigheter og arbeidsgivere. « Hjernen er alene» synger Lars Lillo-Stenberg. Det hadde vært litt trist om det er sånn det blir.