Onkologiens fremtid er spennende og utfordrende

Stadig økende antall eldre og dermed økende antall kreftpasienter, stadig økende kunnskap og stadig flere behandlingsmuligheter skaper raskt økende behov for flere spesialister innen onkologi.

Onkologi er i Norge den spesialiteten som dekker fagfeltene av medikamentell kreftbehandling og stråleterapi. Onkologene har også i økende grad ansvar for oppfølging av tidligere kreftpasienter med senvirkninger etter onkologisk behandling. Man antar at halveringstiden av den onkologiske kunnskapen er to år dvs. at halvparten av all kunnskap er oppdatert innen en slik tidsperiode. Det er en av hovedgrunnene til at onkologi er en så spennende spesialitet og den type rask utvikling i faget er kun mulig gjennom en stor andel av akademisk arbeid blant onkologene verden over og selvsagt også i Norge. Vi ser dette bidraget ved at nesten 100 av de 350 yrkesaktive godkjente spesialister i onkologi har andre stillinger enn å være overlege på sykehusene. Mange av disse har akademiske stillinger, noen jobber i farmasøytisk industri, få jobber i privat virksomhet. Selv om antall onkologer i Norge ble mer enn doblet i 10-års perioden 2007 – 2017 og selv om det har steget med ytterligere 20 % siden og dermed egentlig overgikk forventet behov, betyr det ikke nødvendigvis at den kliniske kapasiteten er økt tilsvarende.

Samtidig er jobbmengden stadig økende. Dette skyldes hovedsakelig tre forhold:

1. Befolkningen blir stadig eldre og med flere eldre er det også flere kreft­- tilfeller å forvente da kreft­risikoen øker med alderen (spesielt > 65 år). Bare innen 2030 estimerer kreft­registeret at antallet ny påviste krefttilfeller årlig øker fra 35000 til 40000.
2. Den ovennevnte raske økningen i kunnskapsmengden krever fra hver enkel fremtidig onkolog, men ikke minst også fra lenge godkjente ­spesialister, en stor innsats for å holde seg faglig oppdatert, noe som sjeldent reflekteres i arbeidsplaner.
3. Jevnt økende behandlingsmulig­heter er kjærkomne, men øker også arbeidsmengden. Når pasientene får mere behandling lever de som regel lengre og dermed er det også et jevnt økende antall pasienter under aktiv behandling.

Dessuten har bedre onkologisk og ikke minst kirurgisk behandling sammen med tidligere diagnostikk ført til en betydelig økning i kurasjonsratene og dermed finnes det flere og flere mennesker i Norge som lever etter en gjennomgått kreftdiagnose og flere av disse dessverre også med helse­problemer etter behandlingen. Disse må ivaretas av helsevesenet og onko­logene har dermed fått en ny oppgave som også øker i omfang. Man skulle allikevel tro at det med over 250 medlemmer av Norsk onko­logisk forening som er yrkesaktive og ikke spesialister, de fleste av disse leger i spesialisering, og et utdanningsløp som tar ca. 5 år, blir nok nye spesialister som blir ferdigutdannet hvert år for å dekke behovet. Imidlertid er det også er flere forhold som fører til et ­redusert antall nye spesialister:

1. Den høye akademiske verdsettingen og det store akademiske behovet innen onkologi gjenspeiles ved at mange fremtidige onkologer tar en doktorgrad innen de blir ferdige spesialister, noe som er bra for faget og kvaliteten, men forlenger gjennom­- snittlig utdanningstid.
2. Nesten 75 % av LiS i onkologi er kvinner. Spesialistutdanningstiden er heller ikke uvanlig den tiden da mange av disse får barn. Det er bra for oss alle, men siden som regel moren har lengre permisjonstid enn faren vil også dette påvirke gjennomsnittlig utdanningstid.

Derfor er det ikke mulig å bare dele antall LiS stillinger på 5 og få antall nye onkologer per år, samtidig som gjerne beregning av hvor mange LiS stillinger som finnes nettopp baserer seg på «normert» utdanningstid.

Onkologi er en relativ ung spesialitet slik at de store onkologi kull enda er et stykke fra pensjonsgrensen, men bare i løpet av det siste halvåret har 12 tidlig­ere yrkesaktive onkologer gått over til pensjonistenes rekker og antallet nye pensjonister per år vil fra nå av øke jevnt.

Sist men ikke minst rapporterer nesten samtlige onkologiske avdelinger som driver med utdanning av fremtidige onkologer vanskeligheter med rekrutt­ering til nyopprettede eller ledige ­stillinger. Detter gjelder både for overlegestillinger, noe som jo i seg selv er en bekreftelse på det påståtte behovet for enda flere onkologer enn dem vi utdanner per dags dato, men også for LiS stillinger.

Unntaket er nesten utelukkende de store sykehus i hovedstadsområde hvor det for øvrig fra før av jobber mer enn 40 % av alle yrkesaktive onkologer og LiS i onkologi.

En bredere rekruttering i alle andre landsdeler, både på større og mindre avdelinger, er sterkt ønsket og påtreng­ende skal visjonen (ikke bare fra nåvær­- ende regjering) om kreftbehandling så nære som mulig der pasientene bor bli en realitet i fremtiden.

Tross alle utfordringer bør man ­allikevel se positiv i fremtiden. Onko­logi er et så spennende og fremtids­rettet fagfelt der man daglig jobber med stadig bedre og nyere behandlingsmetoder at det bare skulle mangle å ikke få motivert flere til å bli fremtidenes onkologer.