Oppsagt etter journalsnoking

Høyesterett avsa i desember 2021 en dom vedørende oppsigelse som følge av journalsnoking. Dommen vil få betydning for senere saker der helsepersonell urettmessig skaffer seg tilgang til helseopplysninger som ikke er nødvendig for yrkesutøvelsen. Dommen er derfor svært relevant også for leger.

Sakens faktiske forhold

Helse Stavanger ble klar over at en helsefagarbeider hadde gjort seg kjent med fem dokumenter i en pasientjournal uten at innsynet var begrunnet i et tjenstlig behov. Det kom også frem at det var en konfliktfylt relasjon mellom pasienten og helsefagarbeideren, heretter A, og at de hadde utvekslet sms-er etter at det ulovlige innsynet ble oppdaget. Arbeidsgiveren fikk kjennskap til forholdet ved at Fylkesmannen i Rogaland henvendte seg til Helse Stavanger etter å ha blitt ­kontaktet av Pasient- og brukerom­budet i Rogaland. Ombudet undersøkte en klage fra en pasient om at A urettmessig hadde gjort seg kjent med ­journalen hennes. Hvorfor hun hadde foretatt disse oppslagene ble behandlet av både tingrett og lagmannsrett. Hun forklarte selv at eneste grunn til oppslagene var at hun ønsket å vite hvor pasienten var innlagt, ettersom dette var en person hun hadde et anstrengt forhold til og ønsket å unngå å møte.

Lagmannsretten trodde ikke på ­denne forklaringen. De la til grunn at helsefagarbeideren så på vaktlisten at pasienten var flyttet ut av tunet der hun var på vakt. Hun gikk så inn i journalsystemet DIPS og leste fem dokumenter i pasientens journal. ­Lagmannsretten la til grunn at hun hadde tid til å lese det vesentlige av journalnotatene i løpet av de fire ­minuttene dokumentene ble åpnet, og festet ikke lit til hennes forklaring om hvorfor hun gikk frem på denne måten. Hun hadde flere lovlige, ­alternative muligheter som hun ikke benyttet for å få informasjon om hvor pasienten var innlagt. Hun kunne ­kontaktet sentralbordet, brukt andre søkefunksjoner i MEONA og DIPS, eller hun kunne kontaktet nærmeste leder. Det ble derfor lagt til grunn at hun hadde lest og tilegnet seg i alle fall det vesentlige av helseopplysningene i de fem dokumentene hun åpnet. Dette var i strid med «snokeforbudet» i ­helsepersonelloven § 21 a:

§ 21 a. Forbud mot urettmessig til­egnelse av taushetsbelagte opplys­ninger
Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift

Som konsekvens av dette pliktbruddet ble hun sagt opp fra sin stilling som helsefagarbeider. Hun bestred oppsig­elsens gyldighet og krevde å stå i ­stillingen. Fylkesmannen (nå Stats­forvalteren) sendte saken til Statens helsetilsyn, som ila henne en advarsel noen måneder etter oppsigelsen. ­Advarselen ble begrunnet med at hun forsettlig hadde overtrådt § 21 a ved å tilegne seg opplysninger om en pasient uten tjenstlig behov, og dermed svekket arbeidsgiverens og samfunnets tillit til henne som helsefagarbeider. Umiddelbart etter at advarselen var mottatt, tok hun ut søksmål for å få satt oppsigelsen til side.

Høyesteretts vurdering av saken

Arbeidstaker vant i tingretten. Arbeids­giver anket til lagmannsretten, der hun tapte. Saken ble så av arbeidstaker anket inn for Høyesterett. Høyesterett skulle vurdere om lovens krav til saklig grunnlag for oppsigelse var innfridd. Høyesterett viser til at det skal foretas en interesseavveining og siterer fra en tidligere dom:

Med utgangspunkt i oppsigelsesgrunnlaget og arbeidsavtalen gir bestemmelsen anvisning på en konkret skjønnsmessig avveiing av virksomhetens og den ansattes interesser. Spørsmålet er om det etter en samlet avveiing av begge parters behov, anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet bringes til opphør. Terskelen for å si opp en ansatt er høy, og arbeidsgiver må kunne vise til gode grunner. Ved oppsigelse på grunn av arbeidstakers uakseptable opptreden utenfor tjenesten stilles særlig strenge krav.

Høyesterett tar utgangspunkt i at det her er tale om brudd på en lovbestemt plikt etter helsepersonelloven. Imidler­- tid vektlegges ikke bare dette pliktbruddet, men også hvordan hun håndterte saken etter at pasienten fikk kjennskap til snokingen. Det oppsto en opphetet meldingsutveksling, der helsefagarbeideren blant annet skrev:

Hei. Snakke[t] med XX [pasientens eksmann og As særboer] i går. Jeg ­skjønner at du er forbanna, frustrert og alt det der, men intensjonen var ikke å snoke, bare interessert i å vite hvor du har blitt flyttet til. Informasjonen er helt urelevant for min del og jeg har uansett taushetsplikt. Jeg vil gjerne forklare og be om unnskyldning. Du kan slappe helt av, men fint om du kan ringe meg når du har tid og anledning. Mvh YY

Høyesterett mener at denne håndter­ingen gjorde saken ytterligere alvorlig og derfor var relevant for oppsigelsens gyldighet. Høyesterett skriver:

Overtredelsen av forbudet i § 21 a representerer et alvorlig pliktbrudd. Den som oppsøker helsetjenester, skal kunne gjøre det i trygg forvissning om at ikke andre enn dem som har tjenstlig behov, får tilgang til sensitive opplysninger om seg. Det er nødvendig for å sikre at pasientene gir fullstendige opplysninger om sin helsetilstand, og dermed kan få riktig medisinsk behandling. At helsepersonell etterlever § 21 a, som er en del av kjerne­- kunnskapen til alt helsepersonell, kan slik sett ha avgjørende betydning for liv og helse.

I saken her blir tillitsbruddet forsterket av den negative relasjonen mellom A og pasienten. Det gjør det mer alvorlig enn om det ikke hadde bestått et slikt motsetningsforhold, og pasienten hadde vært en person som A ikke kjente. Den etterfølgende sms-utvekslingen bidrar ytterligere til at tillitsbruddet må anses som grovt

Helsefagarbeideren hevdet at det måtte ha betydning at Helsetilsynet «kun» hadde gitt advarsel i for pliktbruddet. Hun hevdet at arbeidsgiveren ikke har anledning til å vurdere forholdet streng­ere enn det tilsynet har gjort, slik at en advarsel måtte være den riktige reaksjon også i arbeidsforholdet. Dette var ikke Høyesterett enig i. De viste til at det er tale om to ulike regelsett med ulike formål. Etter å ha vurdert både pliktbruddets alvorlighet og hensyn/ konsekvenser for både arbeidsgiver og arbeidstaker kom Høyesterett til at det var saklig grunn for oppsigelse. Helsefagarbeid­eren tapte derfor saken. •