Overlegeforeningens vårkurs i Bergen

For første gang siden 2019 kunne Overlegeforeningen arrangere sitt kombinerte vårkurs og landsrådsmøte med fysisk tilstedeværelse i Bergen 25. og 26. april. Arrangementet fant sted på vakre Hotel Norge og bar preg av stor gjensynsglede, gode diskusjoner og en rekke faglige og engasjerende foredrag.

Hilsen fra presidenten

Under selve årsmøte og landsrådsmøte talte president og tidligere Of-leder Anne-Karin Rime til gamle kjente, før Geir Arne Sunde, dagens Of-leder, redegjorde for året som har gått.

– Det er så fint å se dere alle sammen. Jeg kan ikke huske sist jeg har fått så mange klemmer som i dag. Det er dette vi har lengtet etter under hele pandemien. Lykke til med to dager fulle av faglig utvikling og sosialt samvær, strålte presidenten.

Faglig påfyll

De faglige åpningsinnleggene ble holdt av Norges globale helseambassadør John-Arne Røttingen og Sanja Janjanin fra den internasjonale Røde Kors-­komiteen. Røttingen ga tilhørerne innblikk i Norges rolle i verden under en pandemi, mens Janjanin tok for seg hvordan covid-19 har påvirket konfliktsoner i lavinntektsland.

De ble etterfulgt av et faglig sterkt og humoristisk foredrag fra «hypokonderlegen» Ingvard Wilhelmsen. Han gikk grundig til verks om hvordan man skal forholde seg til pasienter der frykten for sykdom har tatt overhånd. Wilhelmsen møter mange som vil være forberedt på det som kan skje. Enten det er de selv eller de som står dem nær. Hypokond­erne kjennetegnes ofte av et behov for å kontrollere det som ikke kan kontrolleres, som død, sykdom og ulykker.

– Mange bekymrer seg for barna i 20 år. Plutselig en dag skjer det noe. Jeg tror ikke det føles bedre. Fælt vil det være uansett. Jeg har sluttet å bekymre meg for mine barn, og gir dem heller penger, sa han til høy latter fra salen.

«Hypokonderlegen» Wilhelmsen trakk også frem de som ikke tør å la være å bekymre seg. Da tror hypo­konderne at «de» slår til.

– Men hvem er «de»? Dette kaller jeg magisk tenkning. Altså troen på at du kan styre hva som skal skje med tankene dine. Samtidig er det ikke sånn at man skal overse symptomer og late som ingenting, men kroppen gir deg ­beskjed hvis det er noe galt.

Etter dette fulgte interessante og viktige innlegg om henholdsvis bruk av sosiale medier på sykehus og ­datasikkerhet fra førsteamanuensis ­Malgorzata Cyndecka ved Universitetet i Bergen og seniorrådgiver Jørgen Dyrhaug fra Nasjonal sikkerhets­myndighet.

Dag to

På dag to av vårkurset ble deltagerne møtt av et like spennende program som på åpningsdagen. Skrekken for alle leger er at pasientene blir skadet når det kunne vært unngått. Hva kan vi gjøre bedre når dette skjer? Legeforskningsinstituttets Karin Rø fortalte om hvordan vi kan ta bedre vare på kolleger som blir involvert i pasient­ulykker, før hun ble etterfulgt av Eldar Søreide, fagdirektør i Helse Stavanger. Han delte sitt syn på hvordan arbeidsgiver kan bidra til å håndtere slike hendelser best mulig.

Når mediene sjekker inn

Journalist og doktorgradsstipendiat Kjersti Blehr Lånkan og forsker Kjersti Thorbjørnsrud har intervjuet et tjuetalls anonymiserte personer som var involvert i produksjonen av ulike ­episoder der «Helene sjekker inn» besøkte psykiatriske avdelinger. Med bakgrunn i denne studien fortalte Blehr Lånkan om hvordan det opp­- leves når mediene blir med inn på sykehus og i terapirom.

– Vi har sett ulike medieproduksjoner om psykisk helse de siste årene som utfordrer grensene for privatsfæren og med økt fokus på «vanlige» personer. Da følger det med en del problemstillinger som kan bety ganske mye for de som er involvert. Jeg har selv som journalist stått i saker der jeg har ­fundert på hvordan jeg skulle navigere i dette terrenget. Hvor mye åpenhet er bra, skal man la en åpen kilde si absolutt alt eller skjerme noe, og hvilke faktorer kan slå negativt ut i etterkant? Dette terrenget er uklart, sa Blehr Lånkan, før hun fortsatte: – Å sikre reelt og informert samtykke er utfordrende, men avgjørende, også for dem som ikke vil filmes. Noen greier ikke å sette egne grenser, og noen trenger først og fremst skjerming og omsorg. Åpenhetsdiskursen kan skygge for behovet for ivaretakelse av sårbare deltag­- ere. Alt dette må man være bevisst på.

Ulikhet i helsetjenesten

Stadig oftere hører man om mennesker med minoritetsbakgrunn som blir behandlet annerledes i helsetjenesten. Hvordan arter det seg, hva skyldes det og hva kan vi lære? Overlege og norsk-greker Oluf Dimitri Røe, og Katrine Erke, leder i Sámi doaktáriid searvi / Samisk legeforening, delte sine tanker om dette aktuelle temaet.

– Vi bør lære om andre kulturer. Ikke fordi de er så forskjellig fra din egen at du ikke vil kunne behandle pasientene. Ikke fordi disse pasientene uttrykker symptomer på en annen måte enn det du er vant til, men fordi du viser respekt for den ulikheten, sa Røe.

Helseforetaksmodellen

Siste bolk var hvordan helseforetaksmodellen bør organiseres i fremtiden. Høyskolelektor Frode Solberg ved Handelshøyskolen BI mener styrene må ansvarliggjøres.

– Dersom styret i virkeligheten vil ha makt til å påvirke virksomhetens fremtid, må det også være involvert i å forme strategiarbeidets kontekst og gjennomføring. I tillegg til å utøve aktiv organisasjonsutvikling, sa han.

Etter Solberg fulgte forsker 2 Kristin Reichborn-Kjennerud fra OsloMet. Hun presenterte sine tanker om at en tillitsreform er umulig uten å fjerne markedsstyring, før professor emeritus Sven Erik Gisvold fra NTNU avsluttet to fulle dager med å legge frem sitt alternativ til helseforetaksmodellen. Et innlegg som i stil med resten av programmet ga meningsutveksling og debatt blant vårkursets deltagere. •