Kjære kolleger

Med krigen rasende i Ukraina på 4. måneden, forventede energi- og matvareproblemer for Europa og verden, kjennes det litt perifert å ­fokusere på rekrutteringsproblemer og annen «navlelo» i norsk helsevesen. Likevel følger vi opp problemstillingen med innspill fra noen flere spesialiteter – og vi har hentet inn noen små situasjonsrapporter angående arbeidsforhold- og miljø i de nyeste sykehusene i landet.

Nye og stilige bygg har mye å tilføre arbeidsgleden, og pasientene får det stort sett mye bedre enn i gamle, slitte lokaler. Mange fraflyttede norske sykehus er delvis kondemnable før nytt er realisert, flere har brakkeløsninger – som regel bygget for å løse et kontorplassproblem på slutten av et sykehus funksjonstid. Vi har i OVERLEGEN hatt mye fokus på utfordringer ved vår tids sykehusbygging – for å si det forsiktig. Hovedproblemet er byggenes størrelse og kapasiteten man planlegger: Det blir for trangt og kapasiteten man mener er dekkende – er preget av altfor optimistiske beregninger – for å komme i mål med prosjektbudsjettet!

Eksemplene er velkjente fra det siste ti-året, AHUS, Kalnes og Kirkenes. Som regel er det kontorkapasiteten som rammes – man argumenterer for «clean-desk»-løsninger; ikke alle er på jobb samtidig, må vite. Det er likevel verre å forstå at det skal skorte på ­undersøkelsesrom, det legger direkte hindringer i veien for effektiv drift – og burde være noe man ikke skulle behøve å diskutere? Operasjonsstuer er for få – og små, etter de knappest mulige beregninger. Det er derfor svært betimelig at Nordöl har utarbeidet en erklæring til helsemyndigheter i alle de nordiske land, om å innføre nye standarder for sykehusbygg. Det er et uttrykk for at urealistiske premisser for denne type prosjekter, er et nordisk fenomen – ikke noe vi bare sutrer for!

Blåreseptsaken skapte på nyåret storm og regjeringen ved minister og departement ble tvunget til ettertanke gjennom ny saksbehandling. Med de reaksjoner 1. runde skapte, aksjonstrusler og påfølgende krisemøter, var det et betydelig overraskelsesmoment i at man kom tilbake etter en tid i ­tenkeboksen – og holdt fast ved sin konklusjon. Hvordan tenker Regjeringen at de bidrar inn i alle de vanskeligheter Fastlegeordningen befinner seg i? ­Problemet med feil forskrivning av medikamenter på blå resept står ikke i forhold til innføring av «forretningsmessig bøtelegging» – og det blir ikke lettere å rekruttere til ordningen etter dette. Hva Ministeren har i tankene for våre kolleger i førstelinje-tjenesten, skal hun røpe til høsten …

Den nye krisa er likevel en stor ­mangel på spesialister i 2. linjetjenesten selv! Vi mangler 1200 spesialister i våre sykehus, og tallet har doblet seg på 3 år. Særlig er det små sykehus som ikke får søkere til sine utlyste stillinger. NAV har ført legespesialister på listen over yrkesgrupper det er vanskeligst å få arbeidskraft til – en slags parallell til WWFs liste over utrydningstruede arter? I min tid som redaktør har Of s medlemstall nesten doblet seg. Dette må undersøkes nærmere – for det henger ikke umiddelbart sammen. Er det et uttrykk for at alle vil jobbe sentralt, på regionsykehus – når de litt mindre sykehusene ikke får søkere til hverken LIS- eller spesialiststillinger? Kan det være en indikasjon på at vår arbeidstid går med til FOR mye annet enn pasientarbeid? Det er lenge siden Legeforeningens eget forskningsinstitutt dokumenterte at mer enn halvparten av tiden går med til dokumentasjon og merkantilt arbeid. Finnes det da andre måter å løse spesialistproblemet på enn å ansette enda flere?

Vi har en Fastlegeordning som er lite attraktiv – vi er bekymret for ­rekrutteringen. Nå har vi en spesialisthelsetjeneste som også sliter med å skaffe arbeidskraft. Den private delen av helsevesenet vårt er liten – hvor ER vi hen i dette bildet?

Til slutt vil jeg henvise til en liten inkvisitorisk artikkel som utfordrer OUS s ekstraordinære forsiktighet i omgang med pasientdata; dette stopper oss i å ta i bruk nå etablerte faglige nettverk. Direktør Bjørnbeth svarer klokt – men bekrefter samtidig at OUS er restriktive. Det at vi er ett av 8 land som er avventende er ikke overbevis­ende – så lenge som 18 land har funnet de to plattformene for ERN nettverkssamarbeid akseptable!