Rekrutteringsutfordringer i øyefaget

Hvordan demme opp for lekkasjen ut av sykehusene slik at kompetansen beholdes der man trenger den aller mest?

La oss bare slå det fast med en gang: Øyesykdommer er en populær spesialitet. Det er mange eksempler på LIS-leger som har startet sin spesialisering i andre fag, men byttet over til oftalmologi etterhvert. Det synes å være langt færre som går motsatt vei. Så hva er det som gjør oftalmologi så attraktivt? Mange vil nok trekke frem vaktbelastning og familievennlighet. Selv om det ofte er travelt på dagtid, kan de aller fleste akutte øyetilstander vente til neste dag, og en LIS-lege i oftalmologi har derfor sjelden aktiv nattevakt. Dette er attraktivt for LIS-leger, som typisk er i en etabler­ingsfase med små barn. Et annet ­moment er muligheten for sikker jobb etter endt spesialistutdanning. Øyespesialister er ettertraktet. Sist, men ikke minst er selvfølgelig det faglige aspektet. Oftalmologi er klassifisert som en kirurgisk spesialitet, men omfatter vel så mye medisinske forhold som kirurgiske. Dette lille, men viktige organet kan rammes av et fascinerende stort spekter av tilstander. Det er blitt stadig vanligere på sykehus at man subspesialiserer seg innen avgrensede felt av faget, som kornea, katarakt, glaukom, uveitter, og barneoftalmologi. Bare netthinnen i seg selv har 2 ulike subspesialiteter: medisinsk og kirurgisk retina. Faget spenner dessuten over så mye mer enn rent avgrensede øyesykdommer, da mange systemiske sykdommer også manifesterer seg i øynene. I tillegg har både de kirurgiske og medisinske delene av faget vårt opplevd en stor utvikling i de senere år, og det er dermed ingen grunn for å frykte faglig stagnasjon i fremtiden.

Det mangler altså ikke på nyutdannede leger som ønsker å spesialisere seg innen oftalmologi. Likevel er ­rekruttering blant fagets største ­hodepiner. Hvordan kan dette henge sammen? Det viser seg at det er en stor turnover av øyeleger på sykehusene. Mindre øyeavdelinger i distriktene sliter med å holde på erfarne LIS-leger og nyutdannede spesialister. Større avdelinger i sentrale strøk lokker ofte mer. Likevel dreneres et stort antall erfarne øyeleger ut til avtalepraksis nettopp herfra. Oftalmologien er i en særstilling idet en stor andel av de polikliniske konsultasjonene foregår utenfor sykehus, i hovedsak i avtalepraksis. Tall fra Legeforeningen viser at av alle landets yrkesaktive øyeleger under 70 år har 47 % registrert hovedstilling på sykehus, og 38 % i privatpraksis. En avtalehjemmel er nøye regulert og innebærer mange forplikt­elser. Likevel er en slik avtale svært ettertraktet i øyemiljøet. I forhold til sykehuslegene har avtalespesialistene en betydelig større autonomi og høyere inntekt, i tillegg til at de slipper vakt­arbeid i helger og ferier. Sykehusene opplever nå en tydelig flukt av spesialister ut til avtalepraksis, og det er en tendens til at sykehusenes øyeavdelinger blir en slags mellomstasjon. En stor andel øyeleger tilbringer de siste 15-25 aktive arbeidsårene utenfor sykehus. Det paradoksale blir dermed at et stort antall av sykehusoverlegene er unge og relativt nyutdannede, mens erfarne spesialister med høy faglig kompetanse forsvinner ut av sykehusene, som jo skal utrede og behandle de mest komplekse kasuistikkene.

For noen tiår tilbake var situasjonen en helt annen. En stor andel av spesialistene forble på sykehusene til pensjonsalder. I mange regioner hadde sykehuslegene da en avtale med helseforetakene om kombinert stilling i sykehus med for eksempel 1-2 dager i avtalepraksis. Politiske føringer har gjort at ordningen etterhvert er av­viklet de aller fleste steder, og isteden forlater nå altså erfarne spesialister med høy faglig kompetanse sykehusene i sin helhet. I årene fremover forventes lekkasjen ut å øke ytterligere, idet hovedandelen av dagens avtalespesialister kommer til å pensjonere seg i løpet av de neste 10-15 årene. Mens bare 53 av 210 (25 %) spesialister på sykehus i dag er i aldersgruppen 55-69 år, er de tilsvarende tallene i avtalepraksis 98 av 168 spesialister, det vil si 58 %. I 2016 var de tilsvarende prosentandelene hhv. 30% og 59%.

Faget vårt er i stor vekst. Nye og bedre behandlingsmuligheter til en befolkning med økende andel eldre gjør at flere kan stå lenger i arbeid, klare seg med mindre offentlig hjelp og bidra aktivt i samfunnet. Synsfunksjonen er en indikator på livskvalitet og god helse. Utfordringen er at noen av de nye behandlingsmulighetene har fått behovet for øyespesialister til å eksplodere de siste årene. Spesielt gjelder dette sykdommen våt AMD (aldersrelatert makuladegenerasjon). Der man tidligere bare måtte akseptere at skarpsynet forsvant i løpet av kort tid uten mulighet til å foreta seg noe, kan man nå tilby en behandling som bedrer prognosen betraktelig, i form av såkalte intravitreale anti-VEGF injeksjoner. Ulempen er at disse injeksjon­ene må gjentas regelmessig, gjennomsnittlig annenhver måned, resten av livet. Det sier seg selv at kapasiteten og prioriter­ingene innen oftalmologi med dette har fått seg en kraftig utfordring, selv om det er en fantastisk nyvinning. Med tanke på eldrebølgen vi har foran oss og at befolkningen også stadig blir eldre, har dette satt faget vårt under stort press, både med tanke på antall stillinger og arealbehov. Faglige fremskritt bidrar altså til økt behov for øyespesialister både i og utenfor sykehusene. Lekkasjen blir dermed enda mer påtakelig.

Som nyutdannet spesialist i øye­sykdommer behersker man en rekke aspekter av faget, men sjelden kompliserte intraokulære inngrep. Ytterligere omtrent 5 år kreves vanligvis for å utdanne kvalifiserte kirurger som håndterer inngrepene som utføres ved sykehus og i avtalepraksis. For å kunne møte morgendagens utfordringer er det helt vesentlig at grunnleggende aktiviteter som utdanning av LIS-leger, opplæring av nye kirurger, og forskning og formidling opprettholdes. For å klare dette trenger vi erfarne kirurger og klinikere også på sykehusene. Det er avgjørende at vi beholder riktig kompetanse på riktig plass.

Det er mange gode argumenter for igjen å vurdere delhjemler som en løsning. I tillegg til å bidra til å beholde rutinerte spesialister på sykehusene, vil man kunne få en større grad av ressursfordeling og kompetanseover­føring mellom annen- og tredjelinje­tjenesten. Ikke minst vil pasientene kunne oppleve mer helhetlige pasientforløp, og LIS-legene sikres god opplæring ved at de erfarne kirurgene er tilgjengelige også på opplæringsinstitu­- sjonene. Kompetanse og erfaring er samtidig nødvendig også i avtale­praksis, der en veldig stor andel av den polikliniske virksomheten foregår. Siden 2016 har andelen i spesialistpraksis relativt sett falt markant, regnet som andel av alle yrkesaktive spesialister i øyesykdommer under 70 år: totalt sett er andelen redusert fra 44,6 % til 37,8 %, og i aldersgruppen 55-69 år fra 62,4 % til 59,8 %.

Mulighetene for å gi pasientene våre gode synsleveår er tilstede hvis sentrale myndigheter og foretakene er villige til å se på rammene for faget vårt. Sykehusene må tilføres tilstrekkelige ressurser og areal for å kunne drive god og effektiv pasientbehandling parallelt med undervisning og forskning. Det trengs også en markant opprustning utenfor sykehus, i form av flere hjemler. Samtidig må man finne løsninger som motvirker lekkasjeproblematikken. Øyefaget består av mange engasjerte kollegaer som ønsker det beste for pasientene sine og for fagets utvikling. Hvis man klarer å beholde kompetansen der utdanningen foregår, er håpet at øyefaget fortsetter å være en populær spesialitet også i fremtiden.