Én forening for alle leger – hele livet
Legeforeningen har valgt et utfordrende motto:
«Én forening for alle leger – hele livet».
Det betyr at foreningen må romme en del motsetninger. Legeforeningen ønsker et godt offentlig helsevesen, som er tilgjengelig for alle. Samtidig er legeyrket tradisjonelt et såkalt liberalt yrke. Det er også gunstig at leger kan velge ulike arbeidsgivere, og at de også kan velge å jobbe selvstendig. Næringsdrivende leger kan jobbe på oppdrag for det offentlige, men også være såkalt helprivat. De siste er avhengige av å skape og å ha et marked. Markedsføring blir derfor viktig, og det er noe Rådet for legeetikk har fokus på.
Av Svein Aarseth, leder i Rådet for legeetikk
Rådet for legeetikk er Legeforeningens sakkyndige organ i legeetiske spørsmål. Rådet behandler også klager på leger etter etiske regler for leger. Etiske regler har en innebygd motsetning. På den ene siden: Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet (kapittel I §2). På den andre siden: En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes. (…) Legen må bidra til at medisinske ressurser fordeles i henhold til allmenne etiske normer. (kapittel I §12).
WHO og WMA er opptatt av Universal Health Coverage: All people have access to the full range of quality health services they need, when and where they need them, without financial hardship. Det er dette en offentlig helsetjeneste i Norge er ment å tilby. I stort gjør den det, men det er skjevfordeling i bruk av, og tilgang til, offentlige helsetjenester. Kjønn, alder, utdanning, økonomisk status, etnisitet og geografi spiller inn, for å nevne noen faktorer.
Dersom vi skal klare å opprettholde et troverdig offentlig helsevesen, må det tilføres nødvendige ressurser, og de ansatte må tas vare på. Det må også utdannes nok helsepersonell.
Spesialisthelsetjenesten er blitt mer og mer spesialisert – og pasienter ønsker å bli behandlet av de beste fagfolkene. De må spesialisthelsetjenesten ta vare på.
Mange har høy helsekompetanse og stiller krav til behandling og behandlere, også til at behandlingen kommer raskt i gang. Prioriteringsveilederne oppgir tidsfrister som nok av mange vil bli oppfattet som romslige. I tillegg er ikke det videre forløpet alltid så strømlinjeformet som ønskelig.
Slike forhold gjør at mange vender seg til det private marked. 750 000 personer har helseforsikring – de fleste gjennom arbeidsgiver (også offentlige) – eller de tegner privat forsikring. Noen betaler også selv for å få raskere behandling enn det det offentlige kan tilby.
Kloke valg-kampanjen retter seg mot alle leger. I det offentlige betyr det blant annet å slutte å gjøre det som ikke virker, og å la være å gjøre unødige undersøkelser og kontroller.
Det private markedet er nettopp et marked. Det er i alle fall ærlig når et firma annonserer:
«Markedets mest avanserte føflekksjekk.» De private firmaene er avhengige av å skape et marked og å være «relevante» i markedet. Rådet for legeetikk behandler ofte klager på hvordan firmaer markedsfører seg. Noen ganger ber vi fagstyret om hjelp for å få vurdert om markedsføringen oppfyller det etiske kravet til at «Opplysningene må reflektere medisinsk allment aksepterte og/eller vitenskapelig dokumenterte indikasjonsstillinger og/eller metoder (kapittel III, §1).
I enkelte tilfeller har vi oppfordret til at den pågående virksomheten opphører, slik vi har anledning til etter reglementet § 12 (årsberetning 2020 s. 28 og 30). Men det skjer dessverre ikke. I begge tilfellene brukte vi først og fremst Gjør kloke-valg-vurderinger. Unødvendige undersøkelser som utføres helprivat for pasientens regning vil også belaste det offentlige helsevesen for til dels unødvendig oppfølging, tjenestene ytes uten noen form for siling (ikke behov for henvisning), og gir urealistiske forventninger til hva som kan forventes av helsetjenester.
Samfunnet bør legge til rette for at helsetjenester tilbys etter behov. Et incentivdrevet helsevesen bør støtte dette. Når forskjellige ordninger som fritt behandlingsvalg brukes, skjer det motsatte.
Det som enkelt kan organiseres og planlegges, settes bort. Sykehusene blir sittende med oppgaver som er ressurskrevende, men som ikke nødvendigvis gir økonomisk uttelling. Slik utarmes offentlig helsevesen – og private aktører med offentlige avtaler blir vinnere. De alvorlige komplikasjonene må de offentlige sykehusene ta seg av.
En del sykehusleger har privat virksomhet som tilleggsnæring. Noen tilbyr da tjenester der Rådet for legeetikk er i tvil om opplysningene reflekterer medisinsk allment aksepterte og/eller vitenskapelig dokumenterte indikasjonsstillinger og/eller metoder. Her trenger rådet hjelp, og vi har et generelt ønske om at de fagmedisinske forening- ene er tydelige på å definere hvor denne grensen til enhver tid bør trekkes.
Bærekraft i offentlige sykehus:
De private sykehusene som ikke har sektoransvar, tapper de offentlige sykehusene for viktige ressurser. Aleris har nå tilsatt 300(!) spesialister. Det er nok spesialister til å drive 8-10 mindre sykehus. Aleris hevder at det kun er én prosent av alle legespesialister som jobber hos dem. Det høres ikke mye ut, men det er offentlig helsevesen som har utdannet dem og trent dem. Et hode er ikke et hode – spesialistene som går privat har ofte (ikke alltid) lang erfaring, og utgjør et betydelig kompetansetap for offentlig sektor.
Krav om effektivitet, flere pasienter, lengre åpningstider, manglende anerkjennelse av innsats er det vi hører fra de som går privat. De private gir spesialistene mer forutsigbarhet, mer anerkjennelse og mer lønn. Spesialister er til syvende og sist, mennesker. Skal vi stoppe flukten må arbeidsforhold bedres, i alle fall ikke forverres. •
