Mørke skyer i horisonten

De offentlige sykehusene, fastlegeordningen og kommunehelsetjenesten har i mange år slitt med betydelige kapasitetsutfordringer. Samtidig har ­Norge brukt, og bruker, mindre penger på den offentlige helsetjenesten enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er nettopp denne ­manglende satsningen på den offentlige helsetjenesten som har gitt grobunn for veksten i det kommersielle.

Av Anne-Karin Rime
President i Den norske legeforening

Utviklingen er både forståelig og naturlig, men like fullt problematisk. Kombinert med endringer i individuelle rettigheter og persontilpasset medisin, truer dette grunnprinsippet om lik tilgang til helsetjenester– og forsterker sosial ulikhet.

For her er vi ved kjernen: Veksten i private helsetjenester har nemlig ikke oppstått i et vakuum. Den er en direkte konsekvens av at det ikke satses nok på den offentlige helsetjenesten. Ansvaret for denne unnfallenheten er tverr­politisk. Det har pågått over tid, under flere regjeringer av ulik farge.

«Vi har i en årrekke advart mot at nye sykehus bygges for små for oppgavene de skal løse. Det fører til høy beleggsprosent og for lav intensivkapasitet»

Større forventninger i befolkningen fører til økt etterspørsel etter helse­tjenester – også utover det som helsemyndighetene regner som rimelige behov for det offentlige å dekke. Dette har allerede skapt misnøye hos noen, og dermed har etterspørselen etter helprivate helsetjenester økt.

Fortsetter denne utviklingen vil tilliten til den offentlige helsetjenesten bli svekket ytterligere. Tegnene har vært der lenge, ikke minst i form av veksten i helprivate legetjenester. Dr. Dropin har mer enn seksdoblet sine driftsinntekter fra 2020 til 2021, mens Kry har mer enn tredoblet sine drifts­inntekter i det samme periode (1, 2). Lite tyder på at veksten i denne typen tilbud vil avta, med mindre politikerne viser vilje til å prioritere den offentlige helsetjenesten i større grad.

Foto: Rhys / stock.adobe.com

Fastlegekrisen er først og fremst en alvorlig pasientkrise – en krise som har gått fra vondt til verre, selv om vi kanskje ser en liten utflating når det kommer til antall innbyggere som mangler fastlege. Regjeringen har sagt at å redde fastlegeordningen har høy prioritet, og de har økt bevillingene over statsbudsjettet. Spørsmålet er likevel om det er nok, og om innrettingen på pengene treffer.

I dag jobber ca. 80 prosent av fast­legene som selvstendig nærings­drivende på avtaler med kommunene. I august i fjor presenterte Helsedirektoratet en analyse for Helsedepartementet som viste at om alle eksister­ende og nye fastleger skulle overføres til fast ansettelse, ville dette kostet nærmere 11 milliarder kroner. Slike regnestykker er usikre, men vi vet at det å tilby ulike ansettelsesformer vil samlet sett gi de beste resultatene i hele landet.

I det siste har uføret i fastlegeordningen blitt forsøkt fremstilt som en finansieringsmodellkrise. Det er feil. Krisen vi står i er et resultat av systematisk underfinansiering over flere år. Det er nettopp den totale finansieringen av ordningen, det vil si mangelen på den, som er problemet.

Vi har i en årrekke advart mot at nye sykehus bygges for små for oppgavene de skal løse. Det fører til høy beleggsprosent og for lav intensivkapasitet.

Resultatet er vel kjent: Det blir lengere ventelister, ineffektiv drift med for få rom til poliklinikk, for få senger til pasientene som må legges inn og som dermed ender opp som korridorpasienter. Dette vanskeliggjør både undersøkelser, taushetsplikt og arbeidsforholdene til de ansatte. De ansatte står i et høyt kontinuerlig press, noe som gir mindre og dårligere pasientbehandling.

Vi vet at leger ønsker å drive faglig god pasientbehandling. Skal man gjøre det må vi sikre god utdanning, spesialisering og etterutdanning av leger. Det må også satses på forskning ved universitetene, men også ute i primær­helsetjenesten og i spesialisthelsetjen­esten. Bare ved å forske vil vi vite hva som er riktig behandling, og hva vi ikke bør bruke ressurser på.

Når det skal spares opplever vi at det tidlig kuttes ned på muligheten til både å forske og bedre legenes kompetanse. Men dette er å spare seg til fant. De offentlige sykehusene og allmennlege­tjenesten mister leger med god fagkompetanse og kvaliteten i det offen­tlige reduseres. Det helprivate helse­markedet har aldri hatt bedre dager. For de skjønner at høy faglig kvalitet lønner seg, både på bunnlinja, men også for pasientene.

Private helsetilbud kan være et ­nødvendig supplement til det offentlige. På flere områder fungerer dette også som en nyttig avlasting. Dette er både viktig og riktig.

Men utviklingen vi er vitne til nå handler om noe annet.

Aksepterer vi mer todeling av helsetjenesten, der størrelsen på lomme­boka avgjør hvor god helsehjelp du får, bryter vi med grunnleggende verdier og likhetsprinsippet som velferds­staten er tuftet på.

Investeringene til den offentlige helsetjenesten trenger et vedvarende løft. Dette er et politisk ansvar– og den eneste måten vi kan motvirke utviklingen og styrke tilliten til vår felles helsetjeneste.

Det offentlige skal garantere alle lik rett til helsetjenester uavhengig av kjønn, alder, bosted og lommebok. Samtidig har det vist seg å være et behov for private tilbydere som ­supplement. Problemet oppstår når politikere fraskriver seg ansvar og ikke satser mer på den offentlige ­helsetjenesten.

Todelingen er nå godt ute av startblokka. Utviklingen skyter fart. Det er et politisk paradoks at det skjer på Arbeiderpartiets vakt.

Referanser

  1. Proff.no. Driftsinntekter Dr. Dropin. https://www.proff.no/regnskap/dr.dropin-as/oslo/leger/IF78KIR00XB/ Lest 8.2.2023.
  2. Proff.no. Driftsinntekter KRY hovedkontor (Digital Medical Supply Norway AS). https://proff.no/selskap/kry-hovedkontor-digital-medical-supply-norway-as/oslo/helsetjenester/IF6M75A06Y3/ Lest 8.2.2023.
2023-05-31T14:17:12+02:00Overlegen 2-2023|

Del denne artikkelen

Gå til toppen