Privat eller ikke privat, det er spørsmålet

Vi er i en krevende økonomisk tid. Prisveksten har ikke vært så høy siden slutten av 80-tallet. Det er for­ståelig at dette merkes i alle deler av samfunnet. Og når vi har mindre ­penger, må vi prioritere.

Som overlege og privilegert nok til å ha et hus og medfølgende huslån, kjenner jeg også på denne usikker­heten. Imidlertid er ikke mine prioriter­inger om jeg har råd til mat eller det nødvendige i hverdagen. Jeg må redusere forbruket noe, reise litt kortere og la være å pusse opp slik jeg hadde planlagt. Men helseforsikring skulle jeg nok hatt råd til, hvis behovet trenger seg på. Slik er det ikke for alle.

Etterslepet i investeringer begynner å bli stort for sykehusene. Den delen av budsjettene som skal gå til investeringer i bygg, teknisk utstyr og IKT er spist opp av dyr drift. Dette har vi dekket i de siste numrene av Overlegen. Det økonomiske bakteppet preger alle sykehus.

Sykehusene bør ikke måtte prioritere slik jeg som privatperson gjør. Behovene hos befolkningen reduseres ikke i takt med den økonomiske berg- og dalbanen budsjettene utsettes for. Tvert imot ser vi en økning i innleggelser og behov for helsehjelp, godt hjulpet av en fastlegekrise som ikke ser en ende. Hvilke prioriteringer gjøres i en trang økonomisk situasjon? Er det faglig begrunnet over lang tid? Eller slår den rådende ideologien inn; mer effektivisering?

Altfor ofte er svaret på underskudd at nå må det prioriteres og effektiviseres. Hvor dette skal gjøres overlates til det enkelte sykehus. Det er grenser for hvor mye mer effektivt jeg som ortoped kan operere et lårhalsbrudd. Så da må man heller spare inn på utstyr, støttepersonell og IKT. Som virker mot sin hensikt.

Det er mange metaforer som kan brukes til å beskrive situasjonen det offentlige helsevesenet står i. En er å se på helsevesenet som en traumepasient hvor vi må få inn alle gode krefter. Bruke alle tilgjengelige ressurser. Sette alle kluter til.

En ustabil pasient må først stabiliseres, det alvorligste må avklares først, før vi kan begynne tilpasninger. Vi justerer ikke langtidsvirkende blodtrykksmedisiner på en bevisstløs pasient i akuttmottaket.

Tiden er inne for en økonomisk ­stabilisering av pasienten. Så kan man se på strukturelle endringer når vi har oversikt og kontroll. Kanskje sykehusene også trenger helseforsikring i denne perioden. Hvis de har råd til det.

For å sikre et trygt og godt offentlig helsevesen må man sikre at helsepersonell ønsker å jobbe der. Hvor har det blitt av ideologien om Joy at Work? Er det ikke opplest og vedtatt at dette gir ansatte mening og tilfredstillelse?

Leger ønsker som andre arbeidstakere å gjøre en god jobb. Få brukt erfaringer, opparbeidet kunnskap og praktiske evner sammen med kollegaer, slik at vi lykkes med god pasientbehandling. Tid og rom til å utvikle oss. Lønn betyr naturligvis noe, men disse andre tingene er mye viktigere. Tar du bort Joy at Work, taper du kampen.

Når sykehusene skal effektivisere legebehandling, innebærer det at vi skal produsere mer til mindre kost­nader. Ett av tiltakene er å redusere undervisning for legene. Hvorfor skal alle legene bruke en halvtime annenhver uke til faglig oppdatering når de kan se én ekstra pasient på poliklinikken? Hvorfor betale for mye for at legene skal bruke fritiden sin på å jobbe ­ekstra? De kan jo jobbe ekstra for halve prisen, det lønner seg. Eller?

Overleger jobber mye. Og mye ­overtid. Noe registreres og en stor del registreres ikke. Hoveddelen av disse ekstratimene tilbringes på sykehuset. Likevel ser vi flere som heller velger å ta bierverv i privat virksomhet. Noe av dette er helprivat, annet er offentlig-privat samarbeid.

Det ligger i helsepersonellovens for­utsetninger at samfunnet får positive virkninger av legers bierverv. Ekstra­arbeidet innebærer effektiv bruk av spesialistressurser, og et samlet helsetilbud øker. Om legene bruker fritiden sin til å jobbe privat eller ikke privat, det kommer an på arbeidsforholdet i det offentlige. Arbeiderpartiet har på sitt landsmøte fattet et vedtak som i praksis stenger denne døren. Og stenger helsepersonell inne. Ap vil begrense private tilbud for å unngå at helsepersonell heller jobber privat enn offentlig. For meg er ideen om at helsepersonell vil ønske å jobbe i det offentlige fordi vi tvinger dem til det, merkelig. Vi kommer ikke til å klare å beholde våre folk i det offentlige helsevesen ved tvang.