Skade for å dele

Dette innlegget sto første gang på trykk i Klassekampen 13. april 2023

Da Jens Stoltenberg var statsminister snakket han ofte om at vi må skape for å dele. Han pleide å illustrere det med en håndbevegelse der han først hugget i luften med to hender for å markere «skape», og deretter et nytt hugg på andre siden av kroppen for å markere «dele».

I vinter har Arbeiderpartiet funnet fram igjen dette slagordet. På Arbeider­partiet.no er ulike satsinger partiet er stolte av, som havvind, satsing på ny eksport og fastpriskontrakter på kraft, samlet under nettopp denne over­skriften.

Den underliggende ideen er at før vi kan dele noe som helst må vi tjene penger på noe annet. Med på lasset følger en forestilling om at enkelte økonomiske aktiviteter skaper verdier, mens andre bruker dem. Hvis det ­virkelig var slik, hvor skulle vi trekke grensen mellom det verdiskapende og verdiforbrukende?

Er det slik at næringer som betaler skatt av overskudd vunnet i markedet skaper verdier, mens dem som lønner sine ansatte med skatteinntekter bruker dem? Det er nærliggende å tolke partiet slik. Den samme ideen ble uttalt av helsepersonellkommisjonen (NOU 2023:4) som snakker om næringer som er netto finansielle bidragsytere til fellesskapet.

Å satse på næringsutvikling og et variert arbeidsliv er viktig. Men skal det alltid ha forrang uansett?

Ved første øyekast er det lett å gå på denne myten, som har vært så nyttig for høyresiden og alle som vil protestere mot skatter og avgifter. «Vi må ikke kvele det vi alle lever av» er en påstand som har vært mye framme i et politisk år preget av grunnrenteskatt.

«Det kan virke som om Ap er fanget i et intellektuelt narrespill»

Men premisset om at noen skaper, mens andre bruker ved å dele, tåler ikke nærmere gjennomtenkning. Vi kan ikke knytte et så stort ord som verdi til noe så banalt som hvordan produksjonen av en vare eller tjeneste organiseres og finansieres. Det man sier når man sier skape for å dele er i realiteten at det å for eksempel importere Redwood garasjeporter fra USA er å skape verdier, mens det å redde liv på et operasjonsbord er å bruke dem.

Hvor vi produserer hva, er i stor grad et spørsmål avgjort av politiske beslutninger. At bamsemums lages og selges i et marked, mens helse (fortsatt) for det meste produseres av det offentlige, er et politisk valg. Om vi laget et statlig bamsemumsmonopol som delte ut små sjokoladebjørner finansiert over skatteseddelen og i stedet gjorde all helse privat, ville de to aktivitetene også skifte fortegn i det store verdi-regnestykket?

Det absurde i eksemplene over ­illustrer at verdi er et vanskelig begrep å definere. Store tenkere bakover i idéhistorien har kjempet med dette, uten å lykkes. Likevel er det ille­varslende at et statsbærende parti ikke tenker klarere om et så grunnleggende spørsmål. Hva sier de til pleiere som går på vakt på sykehjemmet til lav lønn og jobber gratis overtid og må betale sitt eget julebord? Du er mindre viktig enn han karen som selger kraftkontrakter som lurer mora di på strøm­regningen? Er Ap fanget i et intellektuelt narrespill som får partiet til å tråkke på sine egne kjernevelgere og velferdsstatens helter?

Den ny-gamle retorikken bryter også med et grunnleggende premiss for den nordiske modellen, nemlig at vårt ­næringsliv tjener på å kunne fungere i et arbeidsmarked med friske, velutdannede arbeidere og selge i et for­brukermarked der inntektene er såpass likt fordelt at den samlede kjøpekraften blir god.

Å satse på næringsutvikling og et variert arbeidsliv er viktig. Men skal det alltid ha forrang uansett? Eksport er også viktig, men utgjør ikke et ­påtrengende problem i olje-, gass- og lakserike Norge i dag. Og hvis ­problemet er skatteinngangen, hvorfor ikke satse mer på skatteplanleggende multinasjonale selskaper og skjulte formuer? Uansett hva regjeringen gjør, bør den kvitte seg med en retorikk som skader før man kan dele. Skal vi ta skillet mellom skape og dele alvorlig, blir privat sektor (inkludert kraftsalg og bamsemums) alltid viktigere enn å investere i helse, utdanning og omsorg. Slik binder Ap minst en arm på ryggen før partiet går i diskusjon med høyre­siden. •