Utvalgets mandat var relativt bredt anlagt. De ble bedt om å;

• Gi en vurdering av erfaringene med dagens styring og organisering av sykehusene og helseforetaksmodellen og foreslå tiltak som kan bidra til effektiv ressursutnyttelse og spesialisthelsetjenester av god og likeverdig kvalitet.
• Utrede forslag til endringer i styringen av sykehusene innenfor en modell med statlig eierskap som sikrer ­regional, politisk og demokratisk innflytelse i styringen av sykehusene.
• Gjennomgå ansvar og myndighet for regionale og lokale helseforetak, og tydeliggjøre hvilke beslutninger som skal avgjøres av helse- og omsorgs­ministeren i foretaksmøte.
• Vurdere tiltak for å redusere markeds­tenkningens plass innen styringen av helseforetakene og ­vurdere ordningen for finansiering av sykehusbygg.
• Utrede forslag til hvordan helse­fellesskapene kan brukes til å sikre bedre samhandling med kommunehelsetjenesten om helhetlige pasientforløp.
• Vurdere tiltak for å redusere mål- og resultatstyringens plass istyringen av helseforetakene med sikte på å fjerne unødvendig rapportering og detaljstyring.
• Gjennomgå antall lederstillinger og ledernivå i helseforetakene og vurdere regelverk og eventuelt andre tiltak som kan understøtte en fornuftig lederstruktur og som legger til rette for stedlig ledelse.

Det fremgår av rapporten at helse­ministeren gav utvalget beskjed om at foretaksmodellen – med styrer både på regionalt og lokalt nivå – ikke skulle røres. Utvalget har derfor beskjeftiget seg med mulige endringer innen dagens modell.

Utvalgets viktigste forslag er:

Ny finaniseringsmodell for sykehusbygg – Lavere krav til egenkapital (fra 30 til 10 prosent), lavere rentesats, samt delvis kostnadskompensasjon for kostnader til avskrivning

Ifølge utvalget vil en slik modell gjøre det enklere å komme i gang med nødvendige investeringer og redusere den økonomiske byrden knyttet til å ta i bruk nye bygg. Utvalget erkjenner (som behørig omtalt i Overlegen) at dagens modell medfører at nye bygg blir både for små og for kostbare sam­tidig. Utvalget peker også på at planleggingsmodellene (les framskrivningsmodellen og gevinstanalysene?) må forbedres, og involvering av ­fagmiljø må styrkes.

Fjerne DRG-finansiering

– Utvalget forslår at innsatsstyrt ­finansiering kun skal benyttes som toppfinansiering.

Sykehusene skal rammefinansieres opp til et forhåndsbestemt volum pasientbehandling. Overstiger det enkelte sykehuset de bestilte volumene innenfor ulike kategorier, vil den ekstra ­aktiviteten gi uttelling med ekstra finansiering basert på DRG-sats. Ut­valget mener tiltaket vil kunne bidra til å dempe markedstenkningen i ­sykehusene.

Styrket samhandling

– Utvalget foreslår et felles øremerket samhandlingsbudsjett mellom ­kommuner og helseforetak som ­helsefellesskapene skal disponere.

Utvalget erkjenner at det ikke vil være realistisk å legge opp til et felles nivå i nær framtid, men peker på uløste utfordringer i samhandlingen mellom tjenestenivåene. Forslaget om et samhandlingsbudsjett på om lag en til to milliarder omtales av utvalgslederen som et tiltak som kan bidra til å bøte på noen av utfordringene.

Utvalget fremmer også en del mindre inngripende tiltak, som å styrke styrene med forvaltnings- og fagmedisinsk kompetanse. Foretak foreslås fjernet fra navnsetting av regioner og sykehus; Vestre Viken helseforetak kan i stedet benevnes Sykehusene i Vestre Viken.

Når det gjelder politisk forankring mener utvalget at Stortinget allerede er gått nok inne i styringen, men at forankringen til kommuner og fylkeskommuner bør styrkes. Utvalget foreslår at dette kan skje gjennom krav til høringsrunder og formell dialog i beslutninger som berører lokale myndighetsorgan. Det foreslås det skal inn­føres krav om strukturert dialog om utfordringer, strategivalg og saker og at dialogen skal skje på et tidlig tidspunkt i prosessene.

Utvalget erkjenner uheldige sider ved mål- og resultatstyring, men har ikke noen enkle løsninger på feltet. De peker på at innføring av kliniske fagrevisjoner kan bidra til å senke ­rapporteringskravene, og anmoder ellers alle til å gå kritisk gjennom ­behovet for rapportering.

Mandatets oppdrag om å vurdere regelverk og tiltak som kan bidra til stedlig ledelse og en mer egnet lederstruktur svares ikke ut i rapporten. Utvalget mener at innføring av stedlig ledelse vil medføre en mangedobling av antallet ledere i sektoren, og ut­valget ser ikke at dette er hensikts­messig. Hvorfor stedlig ledelse skulle medføre så mange flere ledere er ikke forklart i rapporten.