Avstanden som må tettes

Første gang jeg fikk føle på kroppen den store avstanden det er mellom gulvet og taket i helsevesenet var som turnuslegevikar på Haugesund sykehus. For veldig mange år siden. Helt i den spede begynnelsen av helseforetaksreformen. Gulvet, eller garderoben som noen kaller det, er oss som behandler pasienter. Leger, sykepleiere, fagarbeidere, portører og sekretærer. Og andre som tilrettelegger for at vi skal gjøre en best mulig jobb for pasientene. Som sykehusene er til for.

Reaksjonen på det som skjedde i Haugesund virker fjernt i dag, da jeg ikke lenger er en naiv medisinstudent mot slutten av studiet. Men da var det en følelse av vantro og avmakt over at ingen av de som foretok beslutninger som gjaldt vårt arbeidsverktøy lyttet til hva vi hadde å si. Anbudsrunden rundt nye venefloner var gjennomført, og billigste variant vant frem. Uten en prøveperiode med evaluering.

Det vil si, det ble testet ut. Og alle som testet dem ut rapporterte tilbake at de var av dårligere kvalitet, vanske­ligere å bruke, og man endte opp med å bruke 50 prosent flere venefloner. Og det tok mye lenger tid enn tidligere. Vi trodde naturligvis at med en slik tilbakemelding ville vi få den andre typen tilbake, siden alle som tok dem i bruk mente det samme. Men nei. Uttestingen var ikke reell. Det var en innføringsfase før hele sykehuset tok dem i bruk. Prisen var mye lavere, beslutningen fattet. All dialog og regelverk var fulgt til punkt og prikke. Og det ville være for dyrt å bytte tilbake.

Slike hendelser har det dessverre blitt mange av. Og overføringsverdien til alle andre aspekter av vår arbeidshverdag er åpenbar. Avstanden mellom de som fatter beslutninger og helsepersonell er veldig stor. Noen sykehus har syv nivåer fra gulv til øverste leder. I et Helseforetak. Og over der er det flere lag med ledelse og to lag med styrer før man når det det som i noen tilfeller er mer som en fin takterrasse å regne. Ledelsen i de regionale helseforetakene.

Sykehusene er selvsagt til for pasient­- ene. Høyres tidligere helseminister Bent Høie brukte betegnelsen pasient­ens helsetjeneste. «Målet er å realisere pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte», heter det i Nasjonal helse- og sykehusplan for 2020-2023. Min påstand er at pasientene hadde fått det bedre av at sykehusene i stedet hadde vært tilrettelagt som best mulig arbeidsplasser for ansatte. Helsepersonellets sykehus. Logikken er enkel. En god arbeidsplass med gode arbeidsverktøy vil naturligvis gi god pasientbehandling.

Snart ett år etter starten på #legermåleve er det ikke vanskelig å se avstanden mellom topp og bunn i praksis. Den formidable aksjonen med et så tragisk bakteppe har skremt mange politikere, helsebyråkrater og helse­ledere.

Noe har blitt bedre: Virkelighets­bildet av at sykehusene er i krise, med manglende rekruttering, dårlig økonomi og en altfor stor arbeidsbelastning virker å ha blitt felles tankegods. Som en skjør bro over den store avstanden. Det synes i den nye Helse- og samhand­- lingsplanen, i samtaler med Spekter og i uttalelser fra sykehusledere. Mange tar det på stort alvor og ønsker endring.

Det er imidlertid når vi diskuterer løsninger broen viser seg å kollapse ganske så fort. Avstanden føles så ­uendelig stor. Tilliten er borte. Vi blir ikke hørt når vi rapporterer tilbake. I stedet dukker det opp et utall vari­anter av Keiserens nye klær kamuflert i stammespråk. For noe må jo gjøres. Bærekraft, oppgavedeling, innovasjon, teknologi, digitalisering, breddekompe­- tanse, effektivisering, hus/hytte og endringsmotvilje er i kolleksjonen.

Skal vi komme noen vei og skape et sykehus som er en god arbeidsplass og dermed også er pasientens sykehus, må broen styrkes. Av god dialog hvor helsepersonell ikke bare blir hørt, men lyttes til. Som gir løsninger ansatte forstår og stort sett er enige i. •