Kjære kolleger

KI er på alles lepper og representerer en virkelig omveltning – en revolusjon. Fra å være noe litt uhåndgripelig langt der framme som de fleste av oss tenkte vi skulle «kanskje ikke en gang få med oss» – i alle fall ikke i vårt arbeidsliv – kom det over natten.

Jeg husker mitt eget «øyeblikk» – ala «Hvor var du da Brå brakk staven». En ung kollega (selvfølgelig) trakk opp telefonen i korridoren og viste meg sin nylig nedlastede ChatGPT en tirsdag i januar 23 – og stilte den et «random spørsmål». Før jeg fikk justert brillene rant det ned på skjermen en tekst som svar. Teksten «så helt ekte ut» – den bygde på kjente fakta, det var «drøfting» i et ryddig oppsett og en konklusjon som var «midt i feltet».

Noe sånt VISSTE jeg umiddelbart at jeg aldri hadde sett før og ble egentlig lamslått. Hvor kan dette ende – verden slik vi kjenner den med «skriving» som en møysommelig prosess, vil definitivt ikke være det samme. Så «bra» som teksten foran øynene på meg faktisk var – med noen justeringer og nye utgaver – hvor er vi da?

At det var et av historiens tidsskiller var umiddelbart klart – dette er av en annen dimensjon enn «spinning Jenny» var da den åpnet den industrielle revolusjon. Det var skremmende nok, og mange fryktet nok at «hun» og andre maskiner skulle overta som vi gjør det nå; VI har nok mer å frykte enn det som sto på spill da, det er lett å slå fast.

ChatGPT kunne ikke puttes tilbake i boksen forsto jeg der og da, det var allerede gratis der ute og jeg lastet ned selv – her ER fremtiden nådeløst til stede, fikk jeg bekreftet. Foruten å tenke at «Kjære kolleger» kunne ordnes lettere – ville vi måtte ha «et temanummer» om emnet KI. Det var et beskjedent klarsynt øyeblikk – dette vil være det det dreier seg om fremover! KI er en Game changer!

HVEM skriver egentlig nå? Bilder er ikke lenger fotografens – KI lager dem – hvilken dokumentarisk verdi har de nå? Forskningsartikler – vårt område, arena og kunnskapsbasis – hvordan kan vi vite hva som er fake news? Fagfellevurderingen og møysommelige redaksjonelle prosesser var garantien for kvalitet og kunnskapsverdi – med KI i rommet, hvordan blir dette da? ChatGPT kan ikke «finne opp» nye data, trøster vi oss med – for vi trenger å tenke vi har kontroll på vår tids «Spinning Jenny». Vel – hvor lenge varer det til vi når det nivået der språkmodeller langt overgår våre prestasjoner – allerede nå samler en slik tjeneste opp på sekunder all den kunnskap «en Professor har brukt sitt liv på å samle».

Til nå har fremtiden nærmet seg i et «normalt tempo» – jeg har fryktet at i fremtiden får man antagelig ikke lov å føre sin bil selv – med sideblikk til Teslas Autopilot. Når den faktisk presterer bedre enn oss, er løpet kjørt også for oss som selvsagt er eksepsjonelt gode sjåfører. Nå er det grunn til å frykte mer enn det!

Vis meg den jobb eller spesialitet som ikke vil bli grunnleggende påvirket av denne revolusjonen. Den som tenker at min jobb «nok er såpass spesiell» at jeg ikke har noe særlig å frykte – er kanskje den som først mister hånden på rattet. For det er det samme det dreier seg om som for veverskene – at vi blir over­flødige – det er de færreste av oss som klarer umiddelbart å se dette i et større perspektiv enn at «det blir kanskje ikke bruk for mine unike tjenester». Allerede tolkes billeddiagnostikk automatisk – men med kontroll av en kollega. VI på nevrokirurgen arbeider aktivt og intenst med å innlemme en robot «i staben» – men det er fordi vi vet at vi kommer til å ha kontroll på den, den har en av og på knapp. Vi ville nok ikke omfavnet den i samme grad – om den tok fra oss arbeidet – vårt håndverk! Indremedisineren – med sitt intellektuelle håndverk basert på kompetanse, anamnese og et vell av undersøkelser – blir utfordret av kommende språkmodeller i hendene på mindre kompetente; så kan man si «a fool with a tool, is still a fool…». Men hvor lenge varer det? I vårt arbeid vil vi i alle spesialiteter bli kraftig utfordret fremover på kort sikt, som samfunn på lengere sikt helt grunn- leggende utfordret. Har vi kontroll på dette? Antagelig ikke, men man må forsøke å ta tyrene i hornene.

Vi har ikke noe annet valg enn å om­- favne teknologien for å gjøre den nyttig for oss – det er jo heller ingen tvil om at dette er en ressurs – ingen tidligere har hatt til rådighet, det er mer enn en kraftig Google. Til nå har vi litt tilårskomne smilt litt av dette – man trenger jo ikke KUNNE så mye lenger, det meste er et lite søk unna! DET kunne man liksom «håndtere» og endog hovere over. Nå – er kortene delt ut på nytt, og man må orientere seg i det nye landskapet, ta i bruk teknologien – for å være med!

Men – det er også viktig at våre ledere ikke sitter i førersetet alene her – det er ikke gull alt som glimrer. Vi skal ikke ha ukritiske anskaffelser – bare fordi det er KI og kult. Fagene må ha hånda på rattet – vi har ikke råd til å begå de samme tabber som ved IKT-prosjekter ellers, det må større kompetanse på banen! Målet skal ikke være sparing i først omgang – det vil likevel mest sannsynlig også være en effekt om det er fornuftige innkjøp som blir gjort! •