Redaktørens kommentar til Trond Verneggs «Klarspråk»

Det kunne han også godt ha gjort – det er noe alvorlig galt når man i innkallingsbrevet holder et «språk» som krever ordbok og funderinger – hva kan menes med dette? Teksten i hans brev fra sykehuset som altså har mottatt en henvisning – «Overlegen har generert….» er jo komplett svada. HVEM kan mene at dette er godt språk, på sin plass – og ikke minst forståelig? Man må jo anstrenge seg for å klare å formulere en slik setning – er det «svadageneratoren» eller endog KI som har vært på ferde? Nei, KI har ikke vært på banen mer enn det siste året og kan ikke få skylden.

Våre egne brev har vært preget av standardisert tekst som passer alt – og først og fremst gjør rede for Parkerings og Klage-muligheter. Samtidig gis de et personlig preg ved at mitt navn og tittel står som underskrift; det har alltid vært en liten irritasjon. Rett og slett fordi teksten er noen annens og brevene (to pr innleggelse eller poliklinikk) kommer opp i løpende journal og gjør leting etter medisinsk informasjon og mine egne notater vanskeligere. Dette til tross for filterfunksjon. Men henvendelsene fra vår avdeling – kan ikke sies å være like håpløse som Verneggs eksempel. Heldigvis.

Språket i Kontaktflaten HF har med sine pasienter må absolutt forbedres – det er dårlig stil overfor en mottager av noe som berører oss så mye som ­helsen gjør – det være seg at mottager LER av klønetheten, eller faktisk IKKE FORSTÅR hva de venter på fra sykehuset!

Dette er et resultat av byråkratiser­ingen og jussifiseringen av helsevesenet – og at ingen protesterer på det; det kan se ut som at «jo mer kryptisk – jo bedre» – det må være MEG det er noe galt med!?

Eksempelet «Møte på fastende hjerte» – kan være et forsøk på å folkeliggjøre brevet – men som altså bommer, fordi uttrykket ikke lenger brukes av mange nok… Vel – det var likevel et godt forsøk, men «Ikke spis, eller drikk» er ulasegmisforståelig (for å si det som en god kollega). Poenget med effektivitet og innsparing på den andre siden – burde være lett å gape over for ledelsen.

Jeg vet ikke sikkert om forfatteren etterlyser de samme krav til klarspråk i selve journalen – det er etter redaktør­ens mening mindre opplagt. Dette er vårt arbeidsverktøy og skal selvsagt ikke ha noe å skjule – det skal dog først og fremst bidra til at en selv og andre kolleger forstår diskusjonen rundt diagnose og behandling. Presisjonen man får ved faguttrykk er da viktig og effektivt – selv om mye kan formidles med vanlig norsk. Løpende journal­notater og operasjonsbeskrivelser er for eksempel informasjonstette – og må få være det.

Det er som sagt katastrofalt anner­ledes at et regulært svar brev fra sykehuset om innleggelse/poliklinikk ikke kan tydes – her er det nettopp meningen at pasienten SKAL forstå. •